Gundelachs minialbum åpner med debutsingelen «Spiders», som til tross for at den har skaffet Gundelach en hel del hype, faktisk er den minst interessante låten. Den er lett, luftig og bæres av Gundelachs lyse falsett, som bringer tankene til Bon Ivers frontmann Justin Vernon. Britiske James Blake er heller ingen fjern referanse.Instrumentalen «Cloud 3» er mørkere og minner litt om Moderat, som gjør at oppmerksomheten min trigges. «Fjernsynet» er riktig så fin. Her er det igjen mer regn enn sommersol, med løv som faller i tomme gater. Låten lunter av gårde, stødig som en metronom. I saw the ashes of our love on the ground , synger han så på vakre «Space echo». Problemet blir at jeg ikke føler hjertesmerten Gundelach formidler. Tekstene oppleves som dekor, framfor ord ladet med mening.
Allerede ved sjette kutt er vi ved slutten. «Young» er også beste spor, og forhåpentligvis et hint om hva vi kan vente oss framover. I Gundelachs gitar hører jeg hint av The xx, et av mine absolutte favorittband fra totusentallet, og jeg håper på en skikkelig tung og klubbvennlig remiks av denne låten, slik de andre singlene har fått.
Gundelach leverer en minimalistisk og moderne debut. Den oppleves som en perfekt temperert dusj, kjølig silke mot sommervarm hud – behagelig og delikat. Produksjonen er tilnærmet plettfri og en nytelse å lytte til gjennom hodetelefoner. Albumet er en øvelse i god smak og kledelig tilbakeholdenhet. Det vitner om en selvsikker artist, som ikke har hastverk med å leve opp til hypen.
På neste utgivelse håper jeg han makter å formidle noe som røsker litt mer, både i form og innhold. Skru gjerne tempoet opp litt, Gundelach. Det kler deg.
Beste spor: "Young", "Fjernsynet".