23 år gamle Will Toledo er kalt indierockens redning. Du kan gjerne stryke "indie", for skal hele rocken overleve, trengs det et påfyll av artister som ham. Gigantene tilhører en utdøende generasjon, nytt blod må til.Hans første skikkelige album kommer ikke mer enn en måned etter debuten til Kyle Craft, så det finnes tross alt et alternativ til russepop og elektronisk dansemusikk om du ønsker det.
Car Seat Headrest startet som et enmannsprosjekt for Toledo fra Leesburg i Virginia. Mellom 2010 og 2014 pøste han ut 12 album på nettstedet Bandcamp, før han ble fanget opp av selskapet Matador og ga ut "Teens of Style" i fjor.
Det albumet besto av nye innspillinger av gamle sanger. Denne gang er Car Seat Headrest blitt et skikkelig band, en Seattle-basert kvartett som befinner seg langt unna lo-fi-starten der Toledo spilte inn vokalen i bilens baksete. Derav navnet.
Det han har beholdt, er den rastløse energien og jeg-mot-resten-av-verden-holdningen. Pluss strålende tekster og en sjelden sans for melodier som huker seg fast.
I den Jonathan Richman-aktige "(Joe gets kicked out of school for using) Drugs with friends" (but says this isn't a problem)" sier han:
Last Friday I took acid and mushrooms
I did not transcend
I felt like a walking piece of shit
in a stupid-looking jacket.
Omtrent som deLillos synger om å være dum med frakk. I likhet med deres sang, er dette er en låt du blir gående og nynne lenge etterpå. Det er langt fra det eneste sterke innslaget på et album med spor av Pavement, Eels, Wire og mer til.
Et av de mest imponerende kuttene er "The ballad of the Costa Concordia", om det italienske cruiseskipet som grunnstøtte i 2012. Og der kapteinen ikke gjorde noen spesielt god figur. Sangen skifter retning og tempo flere ganger i løpet av 11 og et halvt minutt og inkluderer sømløst et vers fra Didos nydelige "White flag".
Toledo forsøkte å ta samme grep på "Just what I needed/Not just what I needed", ved å legge inn The Cars' debutsingel "Just what I needed". Ric Ocasek sa imidlertid nei i siste øyeblikk. Det var kanskje ikke så smart, med tanke på hvor bra sangen er og på den positive – istedenfor negative – ringvirkningen det ville gitt.
Toledo trenger ikke hjelp fra sure, gamle rockere. Det holder at Steve Fisk er kommet inn som produsent, en fyr som har produsert Nirvana, Low, Soundgarden, Wedding Present og Screaming Trees. Han har framfor alt beholdt dynamikken i Car Seat Headrest, der slackerrocken gis en injeksjon vitaminer.
"Vincent" var første singel fra platen, en låt som lovte godt. Enda bedre er singlen som fulgte, "Drunk drives/Killer whales". En sang om å kjøre i fylla. Den starter uskyldig, men bygger seg opp mot et dramatisk klimaks. Omtrent slik som det kan gå. Men det trenger ikke å bli slik, synger Toledo. Lytt til stemmen i hodet i ditt. Det er ikke for sent. Skru av motoren og begynn å gå.
"Connect the dots (The saga of Frank Sinatra)" drives framover av bass og trommer, under hyppige angrep fra gitaren. "1937 State Park" er tøff som bare det. "Unforgiving girl (She's not an)" er en kjærlighetssang på høyoktan. "Destroyed by hippie powers" er førsteklasses støyrock.
Will Toledo er ennå en ung fyr. Vi har mye godt i vente.
Beste spor: "Fill in the blank", "(Joe gets kicked out of school for using) Drugs with friends" (but says this isn't a problem)". "Just what I needed/Not just what I needed", "Drunk drivers/Killer whales", "The ballad of the Costa Concordia".