Med 94 uker i strekk på VG-lista, satte albumet "Silent treatment" ny rekord. Dette var plate nummer to fra Highasakite og skaffet dem et par Spellemann-priser. Den flotte debuten "All that floats will rain" kom i 2012, og i tråd med den toårige utgivelsestakten er nå nummer tre her.Mens "Silent treatment" tok for seg strid i hjemmet, flytter de her blikket ut i verden og synger om krig og terrorisme. Ikke vanlig hitliste-tematikk, men Highasakite får det meste til å høre fascinerende ut. Det skader dessuten ikke at de har en mening med det de synger, og platetittelen "Camp Echo" har vel å gjøre med Guantanamo Bay.
Highasakite har beholdt Kåre Vestrheim som produsent, men prøver ikke å lage noen blåkopi av forrige plate. Isteden lar de synthpopen gå i en kjøligere og mer distansert retning, i tråd med tekstskiftet fra den hjemlige arena til den globale. Singlen "Someone who'll get it" var en fin oppvarming, og de byr på åtte andre kutt av samme kaliber.
Ni spor og 39 minutter er ikke mer enn hva det må være, men til gjengjeld er det lite dødtid. Stemmen til Ingrid Helene Håvik bidrar til dette. Den har evnen til å huke deg fast og få deg til å lytte, uansett om du liker melodien eller ei. Og de gangene alle bitene faller på plass, er Highasakite noe av det beste kongeriket har å by på.
De åpner med "My name is liar" og tikkende og boblende elektronikk. En spenstig start, men killer-refrenget får du ikke før på neste kutt, "Samurai sword". Enda mer lyttervennlig er "Golden ticket". Stillferdige "God don't leave me" skiller seg ut med sin nakne åpning, mens "Chernobyl" er et mektig sistekutt.
Beste spor: "Samurai sword", "God don't leave me", "Golden ticket", "Chernobyl".