Jeg la først merke til Cherrie i remiksen av labelkompisen Michel Didas «Höru mej bae». Sammen med blant andre Seinabo Sey og Silvana Imam, som også begeistret undertegnede tidligere i vår, slo hun knockout på den allerede solide originallåten. «Sherihan» er Cherrie, født i Oslo av somaliske foreldre, oppvokst i forstaden Rinkeby i Stockholm. Hun er Grammis-nominert året før hun slipper debutplaten, med sitt fødenavn som tittel. Albumet er helhetlig, med en lekker og minimalistisk produksjon signert Leslie Tay&Amr Badr, som aldri overdøver det bærende elementet, nemlig stemmen.
Cherries vokal er både myk og mektig. De 38 minuttene er fylt av melankolsk R&B som aldri blir kjedelig. De ti låtene handler om hennes reise gjennom livet og maler et hverdagsnært og usminket bilde av artistens liv. Tematikken rundt kjærlighet og svik er universell og gjenkjennelig. Cherrie formidler dette med (minst) like stor troverdighet som Beyoncé, og mye mindre irriterende enn selvmedlidenheten Drake lener seg på.
Cherrie kan lage gode låter. Etter fjorårets debuthit «Tabanja» bør det være lite tvil om det, særlig når hun følger opp med en av årets hittil beste låter i «Aldrig igjen (må sådär)». På sistnevnte har hun med seg den britiske rapperen Stormzy, på albumets bonusspor. En kledelig kombo. Hun er nådeløs mot den svikefulle mannen på «Lämna han», like mye som hun viser omsorg for sine medsøstre. Cherrie har uttalt at hun synger til unge jenter som seg selv, og at hun ønsker å gi dem håp.
Tro mig jag, jag ska ta de långt, jag ser ingen omkring som kan stoppa oss , synger hun på tittelsporet. Jeg er tilbøyelig til å tro henne.
Beste spor: «Aldrig igjen (må sådär)», «Lämna han», «Sherihan».