Moren var en støttespiller, men platen ble først en realitet da hun døde. Hanne brukte arven til platen og dedikerer den til "my dearest love, my mother Margunn Vasshus".Hun åpner også med vakre "She", en sang om ensomhetsfølelsen som melder seg når foreldre dør: And all these questions about life and love, and now where can I turn, who can I trust . Sangen åpner stille og varsomt, vokalen klar og tydelig. Etter det første minuttet faller bandet sterkere inn og viser at hun ikke er alene i verden.
Det er en bra gjeng hun har med seg. Erlend Aasland tar seg av ulike strenger, mens Ådne Sæverud spiller orgel og piano. Bassist er Simen Ytre-Arne, mens Jørgen Apeness er trommis. Platen har som sagt vært en lang prosess, og på to av kuttene bruker hun et annet mannskap. Det gir oss Simen Halvorsens trompet i "Oh, so many things" og Vidar K. Schanches gitar i "Sister". Dette skaper variasjon, uten at helheten brytes. Den sørger Hanne Vasshus for. Hun har en stemme som er svært behagelig å høre på, og hun bruker den på beste vis.
Sangeren fra Tjensvoll kunne fort endt med ren jazz, men strengene til Aasland og orgelet til Sæverud sørger for en mer jordnær innpakning. Avslutningen på "The one who stands to fall" er rock, mens åpningen på "Favourite girl" nærmer seg americana. Det er likevel ingen tilfeldighet at hun opptrådte på årets Maijazz. Hør for eksempel "You shot me", der bassen viser seg fram.
Det er kanskje en klisjé å si at en artist er en sjanger i seg selv, men Hanne Vasshus har egenarten som skal til. Hun er også medlem av Olav Larsens The Hank W. Rodgersons Gospel Experience, et navn å merke seg.
Minuset er at platen bare er åtte kutt lang og 27 minutter lang. Jeg ønsker meg mer.
Beste spor: "She", "Sister", "Favourite girl".