I 1997 befant Radiohead seg på toppen av kransekaka. De kunne utfordre Oasis i konkurransen om å bli større enn Beatles, og albumet "OK computer" varslet at britpopen kom til å vike plass for mørkere stemninger.Mens Gallagher-brødrenes krangel satte en stopper for Oasis i 2009, har Radiohead holdt det gående. Det er imidlertid gått fem år siden "The king of limbs", et album som ikke akkurat satte verden i brann. At tre av de 11 kuttene på oppfølgeren er sanger de har hatt liggende i årevis, virker ikke som noen friskmelding.
Likevel er det all mulig grunn for fansen å fryde seg. Radiohead er spennende igjen. Det ligger ting i dypet som det tar noen gjennomhøringer å fiske fram, og de forsøker seg på nye ting. Ikke minst får Jonny Greenwood virkelig vist seg fram, der vokalist Thom Yorke vanligvis stjeler showet.
Greenwood har en aggressiv gitarstil, men han har samtidig en musikkutdannelse i ryggen og skriver både orkester— og filmmusikk. Denne gang har han arrangert kor og strykere, framført av London Contemporary Orchestra.
Dette farger musikken fra første øyeblikk på platen, i singlekuttet "Burn the witch". Det er en sang de jobbet med under innspillingen av "Kid A" og som de har forsøkt å få i boks også senere. Nå sitter den støpt, pakket inn av Greenwood og med Yorke syngende this is a low flying panic attack . Det er slike ting han liker å synge:
Red crosses on wooden doors
And if you float you burn
Loose talk around tables
Abandon all reason, avoid all eye contact
Do not react, shoot the messengers
En annen sang de har brukt lang tid på å forme ferdig, er "True love waits". Den befinner seg i andre enden av albumet. Sangen har fulgt dem gjennom hele karrieren og fikk plass på et konsertalbum i 2001. Nå har de strippet den helt ned, til dit det nesten gjør vondt å høre Yorkes bønn om ikke å bli forlatt, sunget av et kvinnelig jeg:
I'll drown my beliefs, to have your babies
I'll dress like your niece
and wash your swollen feet
Just don't leave, don't leave
Den tredje av de gamle sangene som de omsider har fått i boks, er "Present tense" i form av fem myke minutter. Heller ikke denne er noen solskinnshistorie, men det handler i det minste om å forsøke å holde seg oppe mens verden raser rundt deg: This dance it's like a weapon of self defense against the present tense .
Tre flotte kutt, men resten er ikke noe dårligere. "Daydreaming" bæres fram av orkestreringen og av Yorkes stemme, og sjelden har to elementer funnet hverandre så godt som på denne platen. Sangen varer i seks og et halvt minutt, og for min del kunne du godt doblet tiden. Men vi skal ha plass til spor som "Decks dark" også, der koringen er en nytelse. Det samme er den på "Identikit", i en annen form.
Det akustiske preger "Desert island disk", mens elektronikken styrer på "Ful stop". "Glass eyes" er tre minutter med stemme, strykere og stille angst. Skal du destillere platen ned til ett kutt, er det dette.
"The numbers" er en sterk låt i slekt med folkprog og vrir og vender på seg, mens "Thinker tailor soldier sailor rich man poor man beggar man thief" er like spennende som alt annet her.
I fjor ble Yorke separert fra sin partner gjennom 23 år, og som han har to barn med. Platen styres ikke av dette bruddet, men det har neppe gjort den lysere.
En plate preget av angst, men av det merkelig vakre slaget.
Beste spor: "Burn the witch", "Daydreaming", "Decks dark", "Glass eyes", "The numbers".