Orange is the New Black
Amerikansk dramaserie. Sesong 5 slippes på Netflix 9. juni.
Etter å ha sett sesong 3 av den i utgangspunktet glimrende Netflix-serien «Orange is the New Black», fryktet jeg at kruttet var brukt opp. Vel, så feil kan man altså ta.
De som så sesong 4, husker at den ga et skarpt blikk på hvordan verdensfjerne businessfolks inntog i fengselsbransjen fikk fatale følger for de innsatte i Litchfield kvinnefengsel. Det blåste nytt liv i serien, og sesongen ble avsluttet med en solid cliffhanger, hvor den vanligvis så konfliktsky Daya siktet på en av vaktene med en pistol.
Den nye sesongen fortsetter der den forrige slapp. Raseriet og opprøret som eskalerte etter at en av de innsatte ble drept av en vakt, utvikler seg til en gisselsituasjon, hvor de innsatte tar over kontrollen i fengselet.
Handlingen er tidsmessig betydelig mer komprimert enn tidligere, og dreier seg i all hovedsak om den indre dynamikken når fangene på den ene siden skal klare seg selv og på den andre siden forhandle med de ansvarlige på utsiden.
Serien var i utgangspunktet en dramaserie som lånte flittig fra komediesjangeren. Nå kan vi trygt slå fast at det som var igjen av komedie, er borte. Vi får riktignok fortsatt en del godt komponerte replikkvekslinger som er til å dra på smilebåndet av, men bakteppet er gjennomført mørkt. Mens vi tidligere har sett et par i overkant sentimentale episoder i forbindelse med morsdag og jul, utforsker denne sesongen i stor grad hvordan ekstreme situasjoner kan få fram det verste i folk.
Også i denne sesongen presenteres vi for bakgrunnshistoriene til utvalgte innsatte. Det bidrar til å gi kjøtt på beinet til hovedhistorien, og i mange tilfeller bidrar det til at vi ser på personene med nye øyne. Dette er imidlertid ingen forenkling eller romantisering som prøver å fortelle oss at alle er gode på bunnen eller at alt er systemet sin feil, men det bidrar til å nyansere bildet og kan kanskje også utfordre våre fordommer.
Utgangspunktet for serien var forfatter Piper Kernans selvbiografiske roman om sitt eget fengselsopphold. Etter hvert har historien flyttet seg et godt stykke bort fra utgangspunktet, og har ikke lenger noen klar hovedperson. Det har serien så avgjort hatt godt av, ikke minst fordi dreiningen bidrar til å belyse strukturelle problemer mer enn enkeltskjebner.