House of Cards
Sesong 5 slippes på Netflix tirsdag 30. mai
Enkelte kritiske røster hevdet i sin tid at «House of Cards» var mange hakk for usannsynlig. Nå som den reelle amerikanske toppolitikken for lengst har gått forbi det en serieforfatter med respekt for seg selv ville kunne finne på av usannsynligheter, er det interessant å se hvordan dramaet om ekteparet Underwood manøvrerer seg videre i et politisk landskap hvor det kan virke som om alt er mulig.
Men der den virkelige amerikanske presidenten til stadighet framstår som en usedvanlig løs kanon som styrer ut fra innfallsmetoden mens rådgiverne river seg i håret, er ekteparet Frank og Claire Underwood (Kevin Spacey og Robin Wright) så kalkulerte at de sikkert kunne ha gitt Machiavelli et par leksjoner.
I forrige sesong knaket forholdet litt i sammenføyningene, mens det nå ser ut til at paret, som altså stiller som henholdsvis presidentkandidat og visepresidentkandidat, har funnet en minnelig løsning for sitt aseksuelle samliv, hvor de framstår som en slags symbiose i alt unntatt det fysiske.
Dette er også en av seriens styrker, det nære blikket på disse to menneskene, kombinert med de ytre intrigene og det politiske spillet. De to tingene hører nært sammen, fordi spillet er noe som gjennomsyrer livene til de to så grundig at man aldri helt vet om man får et glimt av en slags menneskelighet, eller om hver minste ting er kalkulert og iscenesatt. Som når Claire slipper ut noen tårer i en begravelse, og i ettertid nevner for mannen at hun kanskje ikke burde gjort det, mens han på sin side berømmer henne for forestillingen. Vi vet aldri hva som er ekte, eller om noe i det hele tatt er det. Og siden vi aldri helt vet om de to hovedpersonene overhode har noen menneskelige trekk, er det også interessant å forsøke å finne ut hva som driver dem.
Dette er den første sesongen uten serieskaper Beau Willimon. Ikke minst derfor er det godt å se at stemningen fra de første sesongene er tilbake. Det samme er Frank Underwoods karakteristiske monologer direkte til kameraet. Dette erstatter i stor grad forrige sesongs noe overtydelige kryssklipping mellom scenene hvor presidenten framførte taler og der han øvde på de samme talene.
Man kunne knapt laget en serie om de aller innerste sirklene i Det hvite hus uten å flette inn noen referanser til dagsaktuelle hendelser. Som mange sikkert husker, endte forrige sesong med at en såkalt hjemmegrodd islamist halshugde et gissel. Jakten på vedkommende og hans IS-lignende organisasjon blir dermed en sentral del av det politiske spillet opp mot det forestående presidentvalget. I tillegg fletter manusforfatterne inn flere paralleller til det siste årets hendelser i amerikansk politikk.
De som har fulgt serien fra starten, husker en president som ikke har skydd noen midler for å nå toppen. Noen av skjelettene har allerede begynt å rasle i skapene sine, og det er ingen grunn til at de skal holde seg rolige nå heller. Snarere tvert imot. Men til tross for at man gjerne skulle tro at alle triks og vrier snart begynte å bli oppbrukt, klarer serieskaperne framdeles å blåse nytt liv i spillet og de klarer også å skape overraskende vendinger. Og med de mange skremmende parallellene til dagens virkelighet, har serien fått en ny dimensjon og relevans.