Broadchurch, sesong 3
Premiere på NRK1 2. påskedag kl. 21.40.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene.
NB! Denne anmeldelsen røper deler av handlingen i de to første sesongene.
Når den tredje sesongen av den britiske serien «Broadchurch» starter, har vi spolt tre år fram i tid fra der vi slapp i forrige runde. Handlingen settes i gang når Ellie Miller og Alec Hardy får en stygg voldtektssak i fanget. Den 49 år gamle kvinnen Trish, fra en av nabobyene, dukker forkommen og forvirret opp for å rapportere et overfall. Hun er blitt slått ned, bundet, kneblet og voldtatt etter en fest. Hun har ingen anelse om hvem overgriperen kan ha vært, og scenene hvor hun forsøker å hente seg inn og fortelle hva som har skjedd, er hjerteskjærende.
Det gjør ikke saken lettere at det har vært om lag 50 menn i nærheten idet overgrepet har funnet sted, og Ellie og Alec får dermed en nær sagt uoverkommelig jobb med å sjekke hvem som har vært hvor, hva de har sett og hva de eventuelt skjuler.
Beth Latimer (Jodie Whittaker) har kommet seg på beina igjen, og har begynt å jobbe som rådgiver for voldsofre. Dermed trekkes hun inn i hovedhistorien, som den forskremte Trishs samtalepartner og moralske støtte.
Det viser seg ellers at ekteskapet til Beth og Mark ikke har klart seg etter den tøffe tiden i etterkant av sønnens død. Mark (Andrew Buchan) er den som ser ut til å slite mest med dette, og han graver seg ned i en uforløst frustrasjon over at sønnens drapsmann fortsatt er på frifot.
Det er flere grunner til at denne serien hever seg mange hakk over den gjengse småbykrim.
Krimgåtene i seg selv er godt skrudd sammen. Serieskaper Chris Chibnall klarer på mesterlig vis å porsjonere ut ulike hint som kaster mistanken på flere personer, og viser hvordan mange har noe å skjule, uten å røpe hva eller hvorfor. Samtidig mister vi aldri menneskene det faktisk handler om av syne.
Serien henter sitt navn fra byen hvor handlingen foregår, noe som neppe er tilfeldig. Det er jo på sett og vis selve byen som rammes når tragediene inntreffer. På en rå og usentimental måte får vi se hvordan Dannys familie og småbysamfunnet rundt dem sliter med ettervirkningene av drapet i første sesong. Om hvordan de finner strategier for å leve med sorgen og sinnet, og hvordan de samtidig må finne en måte å leve videre på. Dette formidles effektfullt av gode skuespillere som klarer å få fram hvordan både håpløshet og håp kan leve i en og samme person. Usikkerheten ligger imidlertid latent og nager. Alle vet nå at det verste faktisk kan skje i et fredelig samfunn som dette, og de vonde følelsene bobler dermed raskt til overflaten når volden rammer igjen.
Kameraføringen viser effektivt kontrastene mellom de ofte klaustrofobiske forholdene som kan oppstå på et kjenner alle-sted og den storslåtte, frie naturen samme sted. Denne stemningen understrekes av islandske Ólafur Arnalds strålende musikk.
Midt i det hele står radarparet Ellie Miller (Olivia Coleman) og Alec Hardy (David Tennant). De byr på noen av de beste dialogene i serien, og dynamikken dem imellom er praktfull, med alle sine syrlige kommentarer og søskenaktige småkjekling. Ellie er fortsatt den omtenksomme som klarer å få skremte vitner til å snakke, mens Alec er den som oppretter balansen når hun lar jobben invadere privatlivet i for stor grad. Begge bærer åpenbart på mange vanskelige følelser etter de to foregående sesongenes hendelser, noe vi får akkurat passe store innblikk i, uten at det skygger for den øvrige handlingen.
Der den litt ujevne sesong 2 i all hovedsak omhandlet saker som allerede var introdusert i sesong 1, åpner årets sesong opp for nye konflikter og nye folk. Dømt ut fra de første to episodene fungerer dette som en sårt tiltrengt vitamininnsprøytning, og det lover godt for resten av historien.