Apple Tree Yard
Britisk serie i fire deler.
Første episode sendes på TV2 mandag 10. april kl. 21.40.
Som i fjor er det TV2 som byr på de beste påskekrimseriene for oss tv-tittere. Og den mest fascinerende er uten tvil «Apple Tree Yard». Mens tradisjonell krim ofte starter med forbrytelsen og lar resten av handlingen dreie seg om oppklaringen, tar «Apple Tree Yard» andre og ofte mer interessante veier.
Hovedpersonen i serien er forskeren Yvonne Carmichael, en fornuftig og rolig kvinne et sted i 50-årene. Det er lite og ingenting ved henne som tilsier at hun plutselig skal ha sex i et bøttekott med en mann hun har truffet for bare få minutter siden, men det har hun altså. Hun møter ham også igjen, har lange, gode samtaler på kafé, og lidenskapelige stunder i mørke bakgater. Mannen gir inntrykk av å jobbe som hemmelig agent, han vet hvilke overvåkingskameraer som er tilkoblet og hvilke som bare er til pynt, og han får henne til å stole på at han vet hva han driver med.
Allerede der melder de første spørsmålene seg. Hvordan kan det ha seg at en godt gift, tilsynelatende fornuftig kvinne begir seg ut på denne typen risikofylte aktiviteter? Hvorfor lar hun, en vitenskapskvinne som daglig forholder seg til verifiserbare opplysninger, seg overbevise om at den hemmelige elskeren er en hemmelig agent, uten noen form for bevis?
Vi får ingen åpenbare svar, men mange hint. Den tilsynelatende perfekte ektemannen har et forhold på si, men legger egentlig skylden på Yvonne. De har jo aldri sex lenger. Hun er på sin side fylt av bekymring for sin bipolare sønn som åpenbart sliter med å takle livets små og store utfordringer. Kanskje trengte hun bare å rømme fra en virkelighet som fortonte seg som uoverkommelig, i all sin britiske avmålthet.
Men før dette fisler ut i et gjennomsnittlig ekteskapsdrama, tar historien en uventet og svært ubehagelig vending. Yvonne blir brutalt overfalt og voldtatt av en kollega. Lammet av redsel våger hun ikke å gjøre motstand. Og i ettertid gjør hun alt det hennes gamle jeg ville frarådet andre voldtektsofre: Hun går i dusjen, hun gjemmer bort blåmerkene, hun forteller ingenting til ektemannen, hun går ikke til politiet. Heller ikke denne oppførselen blir utfyllende forklart, men er likevel en sterk påminnelse om hvor vanskelig det er å være den fornærmede i en forbrytelse uten vitner. Serien viser fram voldtektens ødeleggende virkninger på en usentimental måte, og dette utgjør igjen bakteppet for den neste kriminelle handlingen som skjer. Vi skal ikke røpe så mye mer av handlingen, annet enn at det hele er kyndig og tankevekkende skrudd sammen.
Det som kanskje først og fremst gjør denne serien så vellykket, er at vi blir sittende igjen med like mange spørsmål som svar. Ikke når det gjelder den ytre handlingen, der blir handlingsforløpet sakte men sikkert blottlagt. Serien får oss i stedet til å tenke over hva som er hovedpersonenes motivasjoner, og hva det er som får oppegående og reflekterende mennesker til å lure seg selv. Dette er mesterlig gjennomført her, og resultatet er en serie som man kan gå og gruble over lenge etter at den siste episoden er forbi.