«Best før»
Komiserie i 10 deler. Første episode sendes på TV2 lørdag 18. mars.
Allerede i den første episoden settes standarden for hovedpersonen Lena (Linn Skåber): På selveste 40-årsdagen mister hun jobben i den hippe magasinredaksjonen, fordi hun er for gammel og sidrumpa. Så viser det seg at mannen hennes har glemt at hun fyller året, og verre skal det bli: Han ender opp med å forlate henne til fordel for den vakre 25-åringen Anemone, som inntil nylig var Lenas kollega.
Lena velger likevel å anse glasset for halvfullt, i hvert fall om man skal dømme ut fra humøret. Hun framstår også som såpass konfliktsky at det potensielt stygge samlivsbruddet blir for en parantes å regne, kun egnet til å framkalle pinlige situasjoner, og dem er det mange av. Og det er alltid den samme personen som kommer dårlig ut av det.
Dessverre er ikke alle scenene like elegant komponert. Det er én ting å ty til overdrivelser, men her tvinges den stakkars hovedpersonen så langt ut i det usannsynlige at det er direkte smertefullt å se på. Heldigvis er Skåber en så god komiker at hun klarer å skape en form for troverdighet gjennom alle de elleville blemmene. Det er ingen overdrivelse å si at hun er den eneste bærebjelken i denne serien, alle de andre blir for mer eller mindre betydningsløse statister å regne.
Men når man først har valgt å skildre en kvinnes vei fra bunnen og videre nedover, hadde det kanskje ikke vært så dumt å utstyre henne med i hvert fall noen få formildende egenskaper. I stedet har Skåbers Lena blitt en figur det er fryktelig vanskelig å like. Vi får noen få glimt av selvironi og håpløshet, men siden alle de elleville pinlighetene avløser hverandre uten noen form for pustepauser, er det vanskelig å få øye på sorgen og håpløsheten som nødvendigvis må ligge der et sted. Denne balansen mellom ulike deler pinlig humor og mellommenneskelig alvor, balanseres bedre i den ellers ganske sammenlignbare serien «Neste sommer». I Skåbers serie er det derimot lagt så mye vekt på å få pinlighetene til å gå lengste mulig, at det er lite rom for å forsøke å kjenne seg igjen i situasjoner og mennesketyper. Og ikke rent sjelden går pinlighetene så langt at det blir mer vondt enn morsomt å observere dem.