Unge lovende
Sesong 2 slippes i sin helhet på NRK TV (nett) fredag 20. januar. Serien blir også sendt på NRK 1, første og andre episode vises der 24. januar.
Vi var mange som lot oss fascinere av stavangerkvinnen Siri Seljeseths treffsikre serie «Unge Lovende» da den hadde premiere i 2015. Serien var etter sigende løst basert på opphavskvinnens egne erfaringer, og la for dagen en herlig mangel på selvhøytidelighet, samtidig som Seljeseth ikke var redd for å vise fram hverdagslige, men like fullt vonde emner og hovedpersonenes sårbarhet. I løpet av seks episoder fikk hun tematisert kjærlighetssorg, utroskap som spiser opp familieliv og psykiske lidelser, for å nevne noe. Å klare å si noe om såpass mye på såpass kort tid uten at det virket verken overfladisk eller sprikende, var godt gjort.
Andre sesong har heldigvis klare å beholde alle de samme kvalitetene. Sesongen starter en tid etter at den forrige ble avsluttet. Elise (Seljeseth), som på slutten av forrige sesong endelig klarte å rygge ut av kameratsonen til Anders (Jakob Oftebro), er nå på vei til å flytte inn hos ham. Stand up-karrieren går den rette veien, godt hjulpet av at hun har mye stoff å ta av i privatlivet, på godt og vondt. Nenne (Gine Cornelia Pedersen) er utskrevet og i arbeid, og den mentale helsen ser ut til å være i vater. Bakgrunnen hennes blir likevel et tema som skinner igjennom, også dette på godt og vondt. Alex (Alexandra Gjerpen) er fortsatt irriterende oppslukt av seg selv, men samtidig morsom nok til at hun ikke reduseres til en ufyselig dott. Samspillet mellom henne og kjæresten Kimmo (Ole Christoffer Ertvaag) representerer noen av seriens aller beste øyeblikk, framdeles på godt og vondt.
Deler av handlingen i denne sesongen foregår i Sandnes, hvor Toni Gundersen dukker opp i en herlig rolle som Alex’ badlerøykende mor. Her er det mange fine detaljer som folk fra vårt distrikt vil kunne nikke gjenkjennende til, selv om det parodiske preget når forskjellen mellom Oslo og Sandnes skal illustreres kanskje blir en smule overkommunisert.
De tre hovedrolleinnehaverne gjør alle imponerende jobber, spesielt med tanke på at de mestrer balansegangen mellom skjemt og alvor så godt. Dette er seriens største styrke, i tillegg til at den klarer å si noe relevant om det altfor vanlige gapet mellom ambisjon og virkelighet og om hvor sårt det kjennes når livet ikke blir helt sånn som vi hadde sett for oss.