En gjennomført dysterhet ligger som et kvelende, vått teppe over tv-versjonen av Max Allan Collins historie om den hjemvendte marinesoldaten Mac Conway (Logan Marshall-Green). Handlingen utspinner seg i Memphis på 70-tallet. Conway har nettopp kommet hjem etter flere år som marinesoldat i Vietnam. Å fortsette livet som om ingen ting hadde skjedd, viser seg fort å være en umulig oppgave. Han mistenkes for å ha deltatt i krigsforbrytelser, får ikke jobb, forholdet til kona er i ferd med å rakne, og som om dette ikke var nok, dukker det opp en mystisk type som forsøker å verve ham som leiemorder.
Tidskoloritten er gjennomført, om enn ikke påtrengende. Interiør og musikk forteller mye om hvor vi er i tid, men aldri på en overtydelig måte. I stedet konsentrerer man seg om å skildre tidsånden. Opinionen har snudd i sitt syn på Vietnam-krigen, og i stedet for at soldatene vender hjem som helter, blir de møtt av aggressive demonstranter.
Marshall-Green gjør en strålende jobb som den plagede hovedpersonen. Han vandrer rundt i det som ser ut som en spesielt smertefull, svett bakrus, mens han forsøker å finne veien gjennom kaoset som omgir ham. Sinnet og fortvilelsen gjør at valgene ikke alltid framstår som rasjonelle, men så er det heller ingenting rasjonelt ved situasjonen han forholdsvis uforskyldt har havnet i. Skildringen av desperasjonen og sorgen er så effektfull at det skal noe til å ikke bli smittet av den dystre stemningen som hele tiden omslutter vår hovedperson.
Det betyr heldigvis ikke at dette bare er en introvert skildring av en mann som går til grunne. Vi får også innblikk i en del tidsaktuelle problemstillinger, deriblant undertrykkingen av den svarte befolkningen. Rollegalleriet er også på mange måter fargerikt, og i stor grad bygd opp av antihelter, mye på samme måten som i "Breaking Bad": Man ser at det går galt, synes at handlingene er gale, men det er likevel umulig å se på personene som bare frastøtende.