Det er ingen grunn til å betvile serieskaper Cameron Crowes bakgrunnskunnskaper når han går i gang med å skildre livene til de "usynlige" bandmedlemmene, de hardtarbeidende roadiene som jobber lange og ubekvemme dager og netter for at publikum skal få oppleve favorittbandet live. Crowe hadde lang fartstid som musikkjournalist før han gikk til filmen, og har ganske sikkert flere gode rockebransjehistorier på lager enn de aller fleste andre kan drømme om. Spesielt derfor er det skuffende at "Roadies" framstår som så blodfattig og anonym.
Vi følger først og fremst turnémanager Bill (Luke Wilson), produksjonsmanager Shelli (Carla Gugino) og riggeren Kelly Ann (Imogen Poots), gjennom store og små problemer, men mest av alt gjennom den evige repetisjonsøvelsen det er å rigge opp og ned en stor scene med tilbehør.
Crowe har fått med en del karakteristiske detaljer som alle som har jobbet i en produksjon som denne vil kjenne igjen. Sjekklistene som rutinemessig henges opp over hele bygningen, kranglingen med lokale promotører, tullenavnene artistene bruker når de sjekker inn på hotell. Men en vesentlig komponent er nesten aldri til stede: Bandet. Det er veldig vanskelig å få tak på akkurat hvorfor denne hardtarbeidende gjengen ofrer normalt familieliv og ordinære arbeidsdager for å tjene et band som vi bare unntaksvis får treffe. Hele symbiosen mellom band og crew er tilsynelatende opphevet, og det kan virke som om de lever fullstendig adskilte liv. Det rimer dårlig på så mange måter. Til å være en musikkserie inneholder den fascinerende lite musikk, og de får konsertscenene vi får se, er klippet så mye ned at de nesten ikke viser igjen.
Det er også et problem at crewmedlemmene Crowe konsentrerer seg om er så vanskelige å engasjere seg i. I løpet av de tre episodene som er gjort tilgjengelige for anmeldelse, skraper han så vidt i overflaten, og bruker desto mer tid på lange, intetsigende transportetapper. Det er synd, for potensialet for at en serie som dette kunne vært fantastisk, er stort.