"The Get Down" har en del åpenbare likhetstrekk med den nå nedlagte serien "Vinyl". Begge er iscenesatt i New York på slutten av 70-tallet, begge omhandler musikalske brytningstider og framveksten av nye musikalske sjangere, og begge handler om mer eller mindre unge mennesker som forsøker å manøvrere seg gjennom dette stadig skiftende landskapet. Men der "Vinyl" prøvde å favne flere ulike sjangere og hadde det hedonistiske livet til en desillusjonert plateselskapsjef som et slags utgangspunkt, går "The Get Down" ned på gateplan og konsentrerer seg om en grafittielskende ungdomsgjeng som er i ferd med å oppdage hiphop-sjangeren. Det gjør det lettere for seeren å fordype seg i både stemning og personer, men gjør det samtidig vanskeligere å holde trykket oppe gjennom hele de timelange episodene. Det gjør i tillegg store deler av serien uutholdelig for folk som av en eller annen grunn ikke takler hiphop, men dem om det.
På samme måte som i "Narcos" veves historiske opptak inn i serien. Det fungerer godt for å vise hvor dramatisk situasjonen var i en del av New Yorks fattige bydeler på slutten av 70-tallet, hvor gjengkriminaliteten var en del av hverdagen og store boligkomplekser ble satt i brann for at huseierne skulle kunne håve inn forsikringspenger.
En del av stemningen i den halvannen time lange pilotepisoden gir assosiasjoner til serieskaper Baz Luhrmanns "Moulin Rouge": Den effektfulle musikkbruken, den manglende redselen for å framkalle sentimentalitet, den triste kjærlighetshistorien mellom en velformulert, fattig ung mann og en vakker kvinne som tonesetter det hele. Serien beveger seg et godt stykke inn i musikalsjangeren, noe som er forholdsvis uvanlig, men som likevel har en viss logikk, all den tid handlingen kretser såpass mye rundt musikk og til dels dans. Dette går unektelig en del på bekostning av realismen i serien, og Luhrmann tillater seg mye når det gjelder å utstyre utvalgte rollefigurer med nærmest tegneserieaktige egenskaper. Det kan til tider nesten bli noe sjablongaktig over det, samtidig er det en sann fryd å lene seg tilbake og ta inn stemningen, rytmene og alle de små og store morsomhetene.