Den nye serien "The Catch" er laget etter oppskriften man brukte før tv-serien var blitt til den nye romanen: Et overordnet tema strekker seg over hele sesongen, hver episode brukes til å løse et tilleggsproblem, det skal i teorien gå an å koble seg på underveis eller se enkeltepisoder, og det er lagt inn hyppige repetisjoner av hensyn til folk som sliter såpass med hukommelsen at de trenger en oppfriskning etter hver reklamepause. Utallige politiserier er bygget etter denne oppskriften. I "The Catch" er vår heltinne Alice Vaughan (Mireille Enos), en smart, handlekraftig og vakker kvinne som gjør stor suksess som privatdetektiv. Akkompagnert av hippe lydspor tar hun egenhendig innersvingen på selv de mest utspekulerte svindlere, helt til det viser seg at hun blir grundig svindlet på hjemmebane. Hennes tilkommende, den hemmelighetsfulle rikingen Christopher, viser seg nemlig å være detektivbyråets hovedmål, og i løpet av pilotepisoden klarer han å lure dem alle trill rundt.
Dermed starter en klassisk katt og mus-lek som vi har sett hundre ganger før, hvor smarte folk utsmarter hverandre i et slitsomt spill som baserer seg på en lang rekke logiske brister og usannsynligheter for å fungere. Enos har gjort mange gode roller tidligere, men til denne typen lettbeint underholdning fungerer hun dessverre bare sånn måtelig. Det samme kan sier om motspiller Peter Krause, som mangler et vesentlig smart kjekkas-gen for å kunne være troverdig i rollen som den sleipe svindleren. Det er som om man bestilte Hugh Grant, men ble tildelt Colin Firth.
Samtidig som hver episode skal presentere nye folk og nye krimgåter, samt en rekke tilbakeblikk, forsøker serieskaperne å skildre sorgen og fortvilelsen Alice opplever etter å ha blitt sviktet. Det er også en del som tyder på at hennes forhenværende samboer nærer varmere følelser for henne enn det som var tilsiktet, noe som legger fint til rette for at han kan komme seilende inn som en angrende, reddende engel på et senere tidspunkt. Det er imidlertid veldig vanskelig å få plass til hovedpersonenes sjelelige kvaler når man skal gjøre så mye annet på forholdsvis kort tid. Resultatet blir en retningsløs smørje som tilsynelatende ikke har bestemt seg for om den vil være rappkjeftet spenningsserie eller psykologisk thriller. Den klarer dessverre ikke å være begge deler på en gang.