Når en serie lanseres som det nye "Sex og singelliv", er det ikke fritt for at visse forventninger oppstår. Og det finnes helt klart likhetstrekk mellom "Younger" og nevnte serie. Begge handler om kvinner som forsøker å gjøre suksess i New York, og som omfavner storbylivet med alle sine positive og negative sider. Begge serier handler også om kjærlighetslivets opp— og nedturer, og det er kvinner som innehar alle de sentrale rollene. Men der "Sex og singelliv" leverte et nyskapende portrett av en generasjon urbane kvinner, forsøker "Younger" å skape et karikert bilde av både kvinner i 20-årene og kvinner i 40-årene. En del er morsomt, men det faller på sin egen urimelighet når manusforfatterne later som om disse to generasjonene omtrent har levd på ulike planeter, til tross for at de er oppvokst i samme nabolag.
Seriens hovedperson er 40 år gamle, nyskilte Liza, stort sett godt framstilt av Broadway-skuespilleren Sutton Foster. Hun har i god 50-tallsstil benyttet de siste 15 årene til å være husmor, til tross for at hun hadde en lovende karriere i forlagsbransjen da hun var midtveis i 20-årene. Når serien starter har datteren reist til India som utvekslingsstudent, mannen har byttet henne ut med en yngre variant og økonomien er mildt sagt skral. Det er med andre ord på tide å få seg en jobb. Det skal imidlertid vise seg å være lettere sagt enn gjort, for ifølge denne seriens logikk er det ingen som vil ansette 40 år gamle kvinner. Løsningen blir derfor å kle seg ut som en 26-åring, noe som åpenbart er kjempeenkelt. Man bytter bare ut garderoben og henger på litt løshår, så er man like mirakuløst forvandlet som Clark Kent etter at han har tatt av seg brillene.
Grepet med å ta en ny identitet er i stor grad det som driver handlingen, og det er selvsagt lett å skape situasjoner som klusser det til for vår heltinne. Som når hun forsnakker seg til sin unge elsker og forteller om en episode på en Nirvana-konsert hun var på i ungdommen, eller når hun møter jevnaldrende omgangsvenner og må late som om de er noen gamliser som spør om veien til t-banen.
I arbeidslivet er kontrastene mellom damene på 25 og damene på 40+ til å ta og føle på. Begge grupper forakter den andre, og fremstilles som tilsvarende idiotiske på hver sin måte. De som tilhører den eldste gruppen er bitre kjerringer som ikke forstår seg på sosiale medier eller hva som er trendy akkurat den uka, mens kvinnene i 20-årene har forholdsvis oppblåste selvbilder og tilsvarende lave krav til hvordan de lar seg behandle av menn. Serien er på mange måter en fornærmelse mot begge grupper, på en lettbeint og smått vittig måte.
Langt der bak ligger det imidlertid en sår stemning som sier noe om hvor vanskelig det kan være å finne rett hylle i livet når alt man har vendt seg til blir snudd opp-ned. Med et litt krassere manus kunne den også fungert som en kritikk av en del miljøers hysteri med å holde seg yngst mulig lengst mulig. Dessverre innfrir serien ikke på dette området i løpet av de fire episodene som er gjort tilgjengelig for norske anmeldere. Men det går jo an å håpe at de sjablongaktige karakterene får noen flere nyanser lenger utover i sesongen.
Les også: