Besøket hos Omakase var denne anmelderens andre. Første gang var jeg der som medlem i juryen for Gladmatprisen i 2015, før restauranten ble belønnet med sin Michelin-stjerne, men lenge etter at ryktene om en mulig utmerkelse hadde begynt å løpe.
Egentlig er Sabi Omakase en umulighet. Det er egentlig uhørt at en av verdens absolutt beste sushikokker lager mat i Pedersgata, tre kvelder per uke, for 10 personer, som betaler drøye 2500 kroner hver for opplevelsen. London? Selvsagt. Tokyo. Jada. København, klart. Men Stavanger? Not so much.
Da Michelinguiden kom med sin stjerne i vår, skrev jeg i en kommentar at Roger Asakil Joya har ett mål med den jobben han gjør, stort sett alene foran gjestene, assistert av en kompetent vinkelner. Målet er å overraske gjesten og gjøre gjesten glad. Mat kan ha den virkningen. Den kan overraske, den kan gi dyp tilfredsstillelse. Den kan ta deg med på en reise i tid og rom. Den få deg til å smile.
Den måten å tilberede og servere på som har inspirert Joya mest, er en form for «edomae» sushi som utøves i Tokyo-området og som baserer seg nesten utelukkende på mat som er produsert eller høstet nær den japanske metropolen. Joya har transportert denne inspirasjonen til Stavanger, til Pedersgata, og setter derfor sin ære i å vise fram de mange fantastiske råvarene som regionen kan tilby.
Omakase må, som alle restauranter, vurderes på sine egne premisser
Grunnene til at jeg mener at Sabi Omakase ikke er for alle, er flere. For det første vil folk som ikke er begeistret for rå fisk og ris ha en miserabel kveld i Pedersgata. Av 19 retter var det som nevnt bare to som ikke inneholdt fisk eller sjømat i en eller annen form. Gjestene har heller ingen mulighet til å påvirke menyen. Man spiser det man får servert, i den rekkefølgen som er fastlagt. Konseptet gir ingen mulighet til å tilpasse menyen etter personlig smak, allergier eller aversjoner.
Og til sist er det selvsagt prisen. Over 5000 kroner for to er mye penger uansett hvordan man vrir og vender på det. Full pakke hos ReNaa, som ligger på omlag samme prisnivå, gir en mer sammensatt opplevelse med mer slingringsmonn, men det blir feil å trekke slike sammenlikninger. Omakase må, som alle restauranter, vurderes på sine egne premisser.
Menyen hos Omakase denne kvelden inneholdt en håndfull komponenter som jeg også fikk ved forrige besøk. Suppen som innleder måltidet, en meget lett zuimono med hjerteskjell og små urter, er så vidt jeg vet alltid den samme. Suppa skal klargjøre ganen for smakene som skal komme.
Menyen er bygget opp klassisk, fra det lette til det tyngre, fra de raffinerte nyanser til det mer robuste. Menyen skiftes ut kontinuerlig, basert på hva slags råvarer som er tilgjengelige. Råvarene ligger ferdig preparert i et elegant lakkskrin, og Joya forvandler dem etter tur til elegante munnfuller, en til hver. Fisk/skalldyr, ris, noen strøk av saus, litt ferskrevet wasabi (ekte wasabi, dyr som sølv). Litt pynt, kanskje noe knust steinsopp, kanskje noen dråper lime eller yuzu.
Sabi Omakase er en fantastisk restaurant
Dette var menyen denne kvelden:
Vin- og ølfølge av høy klasse, servert med ledig humor, kunnskap og omtanke. Man blir tatt godt vare på. Lokalet, bak en enkel tredør, er lite, men elegant, med dempet belysning og japansk lydbilde.
Sabi Omakase er en fantastisk restaurant. Sammen med ReNaa, Mondo, NB Sørensen (oppe), Tango, Egget, Alex Sushi og Spiseriet, for å nevne de mest åpenbare, sikrer denne restauranten den matinteresserte befolkningen i vårt distrikt og ivrige matturister et helt unikt nivå, særlig sett i forhold til befolkningsgrunnlaget.
Det er en god ide å droppe noen halvgreie restaurantbesøk og bestille bord. Vær forberedt på lang ventetid.