Å si at et sted har historie i veggene, er kanskje en klisjé, men er i Skagens tilfelle helt på sin plass. Sjøhuset fra 1700-tallet er en godt bevart påminnelse om byens maritime historie. Samtidig representerer det restauranthistorien i en by hvor denne bransjen har gjennomgått en revolusjon i løpet av de siste 40 årene. Da Sjøhuset Skagen åpnet dørene for sultne siddiser i 1978, utgjorde den noe radikalt nytt i en by hvor man ellers var henvist til hotellene om man ønsket å innta et restaurantmåltid. Ifølge eier Lauritz Hansen, stor køen ut døra. Etter at Ståle Mørch har drevet restauranten siden tidlig på 90-tallet, er det nå Hansens familie som har overtatt igjen. Restauranten åpnet på nytt i februar etter å ha vært stengt for oppussing noen måneder.
Køen står ikke ut døra lenger, men så er da også byen en annen i dag enn i 1978. Menyen på Skagen har også fulgt med inn i en ny tid, men har fortsatt et godt og trygt grep om det rustikke og enkle. På samme måte som at lokalet har fått en lett oppgradering, uten å bli radikalt endret, er menyen til å kjenne igjen, men med små forbedringer.
Vi begynte med fiskesuppe og blåskjell til forrett, to retter som er videreført fra den gamle menyen. Begge deler var omtrent som vi husket dem, men de litt slappe lakerekene fra forrige besøk var byttet ut med ferskvare, brødet var ledsaget av godt smør som ikke lenger kom fra kuvertpakninger, fisken var mer korrekt varmebehandlet.
Vår hyggelige servitør ga en såpass varm anbefaling av okseribbene at undertegnede lot seg overbevise. Dette viste seg å være kokkemat på sitt beste: Deilig, mørt kjøtt, som hadde fått kose seg på lav varme i mange timer, servert med små, stekte poteter, barbequesaus og en oppfriskende gresk salat.
Medspiseren ville fortsette i det maritime element, og bestilte kveite som hovedrett. Den skuffet heller ikke. Saftig, fin fisk, aromatisk salat av bakte beter, smørsaus oppfrisket med eple, potetmos med et hint av fenikkel. Haandbryggeriets Tindbic satt som et skudd til.
Til okseretten bestilte undertegnede et glass Cotes du Rhone, som ved første forsøk hadde en viss duft av aceton. Det var andre gang denne kvelden at vi ble servert vin som ikke burde ha funnet veien til bordet. Proseccoen som utgjorde kveldens aperitiff hadde åpenbart stått åpen så lenge at de aller fleste boblene hadde forlatt den. Disse bommertene ble det imidlertid ryddet opp i på en forbilledlig måte. De aktuelle glassene ble byttet ut, nye flasker ble åpnet og det ene glasset ble trukket fra regningen. I tillegg ble medspiserens øl slått sammen til en ølpakke, noe som også framsto som et usedvanlig godt kjøp.
Egentlig var det ikke plass til dessert, men når viljen er sterk nok, kan man som kjent få til det utrolige. Servitøren anbefalte kombinasjonen av Haandbryggeriets bringebær-stout og sjokoladefondue, en komplett innertier for sjokolade- og ølelskeren blant oss. Undertegnede fikk en herlig panna cotta med bær og et glass oljete, søt sauternes. En på alle måter god avslutning.
Det er med andre ord lett å slå fast at Skagen har kommet godt utav sin egen oppussing. Interiøret er til å kjenne igjen, om enn litt mer strømlinjeformet og mindre overlesset enn før. Det viktigste er imidlertid at maten er noen hakk bedre enn tidligere, vinkartet er utvidet og ikke minst har man fått en rekke spennende øl på menyen, samt en hel del som ikke sto på menyen, viste det seg. Regningen for to ganger tre retter med ulike øl og viner til hver rett, samt aperitiff, kom på 1656 kroner, altså flere hundrelapper billigere enn ved vårt forrige besøk, for litt over to år siden. Det må sies å være god valuta for pengene.