Mitt første seriøse forhold på Playstation 3 var med Nathan Drake. Det skulle noe til å ikke la seg sjarmere av denne munnrappe, skyteglade eventyreren, spesielt hvis man er såpass enkelt skrudd sammen som undertegnede, og ikke henger seg opp i at det må være noe alvorlig galt med en sivilist som dreper så avsindig mange folk uten å ha noen synlige kvaler. Spillene om Drake bød på lett tilgjengelig skyteaction, klatring og utforskning, strålende bilder, teite fiender og små innslag av hjernetrim. Spillet er dessuten velegnet til korte spillsekvenser så vel som timelang fordypning.
Men så er det nå engang sånn at gamle flammer har en tendens til å falme med tiden, etter at den første lidenskapen har dempet seg. Spillene om Nathan Drake er forutsigbart nok ingen unntak. Etter at den første gjensynsgleden har lagt seg, begynner jeg å irritere med over de små detaljene, som at det bare finnes en håndfull fiender som er duplisert i nær sagt det uendelige, og ikke minst at disse ofte framstår som både blinde, døve og steindumme. I perioder er oppgavene også noe monotone, ved at motstanderne kommer rennende i endeløse strømmer hvor enn man går, slik at veldig mye tid går med til plaffing. Men hvis du liker plaffing og sprening, er dette nært eldoradoet som vår helt leter etter i det første spillet.
Til tross for enkelte svakheter og merkene fra tidens tann, får man her veldig mye spill for pengene. Oppussingen har dessuten vært vellykket, både hva gjelder grafikk og spillbarhet. Småfeil er rettet, bildeflyten er veldig mye bedre og det er lettere å få Drake til å gjøre det vi ber ham om. Vi får dessuten være med ham til en lang rekke eksotiske destinasjoner. Hva mer kan en actionspill-fan ønske seg?