De fleste som har både barn og spillkonsoll i hus har nok på et eller annet vis blitt gjort oppmerksom på at Skylanders i perioder er det helt store blant den oppvoksende generasjon. Kombinasjonen av leketøy og tv-spill var nyskapende og vellykket, og flere andre spillprodusenter kom raskt på banen med lignende konsepter.
Det er mange grunner til at disse spillene så til de grader slo an i målgruppen. Her har utviklerne klart å legge lista tilstrekkelig lavt til at alle kan mestre spillmekanikken, samtidig som mer erfarne spillere har mulighet til å bryne seg på mer utfordrende ting. Man har hatt et stort tilfang av sideoppdrag og stor variasjon, og med hver utgivelse tilført noe nytt.
Denne gang er det kjøretøyene som er nyheten, noe som gir spillet et velkomment racingelement, men som også viderefører det ustanselige behovet for å skaffe nye figurer, i dette tilfellet biler. Spillet kan med andre ord fort bli et pengesluk, i likhet med sine forgjengere.
Skylandernes verden er tegneserievakker som alltid i dette nye spillet, men den onde Kaos har som vanlig lumske planer som truer våre venners eksistens. Med introduksjonen av biler som går både til lands og til vanns har man et langt større fysisk spillerom enn tidligere. Tospillerfunksjonen er fortsatt klønete til fots, men bedre løst i kjøresekvensene.
Dette er også et spill som byr på veldig mye variasjon, nesten på grensen til det forvirrende. Fordelen er selvsagt at ungene kan boltre seg i dette fargesprakende universet i lang, lang tid, og fortsatt ikke føle at de gjør det samme igjen og igjen.