Det positive først: Det nye Guitar Hero-spillet har tydeligvis tatt til seg kritikken fra surmulende gitarister som har klaget over at spillmekanikken minner mer om å spille et tangentinstrument enn en skikkelig gitar. Dermed har årets spill blitt utstyrt med en plastgitar som har to rader med knapper i stedet for en, noe som gir mulighet til å ta noen flere grep enn hva som var tilfellet tidligere. Sånn sett minner det litt mer om å spille gitar i virkeligheten. Tenk om de kunne stoppet der.
Men neida. Her har et eller annet lyst hode funnet ut at man skal bort fra det sjarmerende tegnefilmopplegget i de første spillene, og heller late som om man spiller en ekte konsert, med ekte folk i salen (men ikke et eneste ølglass i sikte), ekte, oppdollede musikere i bandet og roadier som er forbløffende naturtro. Ærlig talt: Det ser bare dumt ut. I tillegg til at man åpenbart er utstyrt med tidenes mest elendige monitortekniker og tydeligvis har lært å fly, blir både publikum og bandkamerater sure når du bommer på noen toner. Til og med gitarteknikerne er frekke nok til å riste på hodet hvis du går av scenen etter en spesielt dårlig avslutning. Ikke får du spesielt gode tilbakemeldinger underveis heller, og det er i perioder vanskelig å høre om du bommer eller treffer på tonene.
Til tross for dette er det null problem å rase igjennom spillet på et par timer, uten å ta en eneste sang om igjen. Noe som på sett og vis er en lettelse, for mer håpløs samling musikk til et gitarspill skal man lete lenge etter. Vi skal blant annet kjempe oss igjennom en hiphop-konsert hvor Eminem er blant bidragsyterne. Hiphop på gitar? Seriøst? Katy Perry? Det blir for dumt.
Jeg er kanskje en håpløs nostalgiker når jeg tenker tilbake på hvor gøy det var å være tjukkasen Lars Ümlaüt som spilte Metallica. Men i dette tilfellet ville jeg byttet ut det nye med det gamle når som helst.