Det er mange spill som hevder at de byr på en åpen verden, men i realiteten er du bundet til å følge et fast historieforløp og en ferdig opptegnet rute hvor mulighetene til avstikkere er små og til dels ubetydelige. Spillet om den morske einstøingen Max er heldigvis ikke sånn. Den postapokalyptiske ødemarken han raser rundt i er en forundringspakke som vil være en drøm for alle med et snev av samlemani.
Vel finnes det en hovedhistorie, men sideoppdragene er så mange at man har stor frihet til å velge hvilken rekkefølge man vil gjøre ting i. Spillet åpner med en sekvens hvor Max blir angrepet av noen kjipe typer og dumpet i ørkenen uten spesielt mange hjelpemidler. Deretter møter han den snodige mekanikeren Chumbucket, som blir hans faste sidekick gjennom spillet. Denne snodige skapningen bidrar først og fremst med å reparere og oppgradere hovedpersonens kjøretøyer, men har også et ikke ubetydelig kontaktnett, noe som er helt nødvendig for at vår helt skal komme seg opp og fram i denne verdenen.
Kjøringen utgjør en stor og viktig del av spillet, både fordi du må forflytte deg over store områder, men også som et rent kampteknisk hjelpemiddel. Etter hvert som du får samlet nok skrot, får nemlig Chumbucket utstyrt bilene med allslags nyttige ting, for eksempel en grill som klarer å kjøre ned de mest gjenstridige porter og en harpun som kommer godt med når man skal angripe store og små festninger hvor fiendene gjemmer seg.
Selve kjøringen er en stor fornøyelse. Bilene responderer bra og landskapene, som ved første øyekast kan se monotone og kjedelige ut, viser seg etter hvert å by på massevis av variasjon og utfordringer. Grafikken er strålende, og bildene takler høye hastigheter godt.
Spillet bruker heldigvis fint lite tid til å forklare de ulike teknikkene. Her er det rett på handlingen, og så kommer instruksjonene underveis. Resultatet er et spill det er lett å sette seg inn i, og de ulike mekanismene kommer fort inn i fingrene.
Historiedelen er ikke like medrivende som i for eksempel GTA-spillene, og den sparsomme tilgangen til ammunisjon, gjør at de fleste konfrontasjoner skjer i form av gode, gammeldagse nevekamper. Kampsystemet kan minne om Batman-spillene og "Shadow of Mordor", og det krever en del trening å komme seg helskinnet igjennom konfrontasjonene etter hvert som vanskelighetsgraden stiger. Heldigvis får da også vår helt mer dreisen på det hele når han går opp i level.
Max selv er kanskje ikke den mest interessante hovedpersonen i verden, fåmælt og knapp som han er. Også derfor er det fint å ha med den langt mer pratsomme Chumbucket, som i mye større grad enn sin sjef gir oss innføringer i hva vi egentlig holder på med når vi raser rundt i ødemarken.
Om man skulle trekke for noe, måtte det være at oppgavene ikke er veldig varierte i lengden. Det handler i all hovedsak om å svekke fiendenes territorier ved å fjerne utkikksposter, miner og fiendtlige biler, ta seg inn i fiendenes leirer, denge slemminger og sprenge ting. Absolutt gøy, men noe ensformig, selv om økende vanskelighetsgrad og stadige nye oppgaver gjør at man aldri går tom for utfordringer. Heldigvis er det noe forlokkende ved det vakre, dystre ørkenlandskapet Max må forsere for å komme seg til det forjettede land, eller Gas Town, som det heter her. Det kan nesten minne litt om enkelte populære mobilspill: Du vet at spillet egentlig ikke har så mye nytt å by på, men du må bare spille en liten runde til likevel. Og plutselig gikk kvelden.