Settingen er mer enn velkjent: En gjeng dårlig kledde ungdommer med påfallende lite bagasje drar på hyttetur i snøføyka. Skjønt hytte, familieeiendommen til en av de involverte minner mer om et forlatt høyfjellshotell, noe som gjør det enklere for spillets skumlere elementer å finne flust med gjemmesteder også innendørs.
Grafikken er strålende, og stemmeskuespillet utføres i all hovedsak av dyktige folk. Men etter hvert som handlingen skrider frem, blir det mer og mer tydelig at de har benyttet seg av alle klisjeene i boka.
Ett år i forkant av at hovedhandlingen starter, forsvant to av gjengens medlemmer og møtte en heller ublid skjebne. Man skal være ekstremt tungnem for ikke å oppfatte at denne ukjente faren lurer i buskene fortsatt, med et mål om å utslette alle de involverte en etter en. I hvilken grad vedkommende lykkes, er opp til spilleren, ved at man hele tiden tar valg om hva man vil si og gjøre. Dette formuleres her som en sommerfugleffekt. Problemet er bare at man må spille spillet en gang til hvis man skal finne ut hva som hadde skjedd hvis man hadde valgt annerledes, og det skal man være veldig spesielt interessert for å gidde.
Dette er nemlig et spill som i altfor stor grad prøver å være en interaktiv film. Når jeg spiller vil jeg løse gåter eller stilles overfor tekniske utfordringer, helst begge deler. Dette spillet tilbyr ikke noe av dette. Spillerens medvirkning begrenser seg til oppgaver som i all hovedsak ville fortont seg som ukompliserte for en sjuåring. Åpne en dør, få figuren til å spasere i en eller annen retning, plukk opp en dings, klatre opp en vegg eller over et gjerde. Det handler i bunn og grunn om å trykke på knapper for å få handlingen til å gå videre. Og selv om man her har lånt friskt fra skrekkfilmsjangerens effektregister, blir det skrekkelig kjedelig etter en stund.