Handlingen i "Dying light" fra polske Techland er lagt til den fiktive byen Harran. Historien har vi hørt ulike variasjoner av mange ganger før: Et virus har spredd seg i byen, noe som medfører at horder av zombier herjer i gatene. Myndighetene har satt byen i karantene, og de overlevende har beleiret seg i ulike bygninger og plasser som de foreløpig har klart å holde monstrene borte fra. Vår helt er ansatt av myndighetene for å få tak i noen filer som har kommet i feil hender, og etter en kort innledningssekvens hvor han lærer hvordan man manøvrerer seg rundt i byen uten å få hjernen spist av uvennlige zombier, er det bare å sette i gang med de store og små oppdragene.
Siden de fleste av fiendene er akkurat så dumme som de ser ut, klarer de ikke å klatre spesielt bra. Dette fortrinnet er det essensielt å benytte seg av når man farter rundt i byen på jakt etter gjenstander, folk, feller, våpen, eller hva det nå er man skal ha tak i. Det er også en av spillets store styrker. Hoppende fra tak til tak får man til tider god oversikt over herjede byen, og selve teknikken med hopping og klatring gir spillet en merverdi. Det handler altså ikke bare om å kjempe mot zombier, men vel så mye om å unngå dem.
Dette spillet er på ingen måte like skremmende som "Resident Evil" eller "The evil within", men benytter seg av en del av de samme elementene, blant annet ved at man blir belønnet for å granske omgivelsene og ta med seg gjenstander man finner. Disse blir igjen brukt til å snekre alt fra våpen til medisiner, og begge deler er det essensielt å holde seg med om man skal klare seg i dette miljøet, spesielt om nettene. En annen interessant vri er at man mister poeng hver gang man dør. Dette gjør spillet hakket mer nervepirrende enn om man bare kunne spolt tiden tilbake som vanlig.
Det kan riktignok bli litt ensformig etter en stund. En del gjenstander og fiender ser ut til å dukke opp i hvert eneste kvartal, noe som gir et visst repeterende preg på det hele. Men en lang rekke sideoppdrag og en stor, detaljert åpen verden gjør at man kan slå i hjel veldig mange timer i Harran om man vil.
Bra skuespill og en del virkelig interessante og uvanlige rollefigurer trekker helhetsinntrykket ytterligere opp. Og går man lei av å være den kjekke karen som redder verden, går det alltids an å prøve vrien med å være zombie selv.