JUSTIN BIEBER, Forus Travbane
Spilletid: 90 minutter
Publikum: 30.000 (?)
Det ble ein blaude kveld på Forus. Men selv en vasstrukken, for gammal, overbetalt surmuler fra mediebransjen ble litt varm om hjarta da Justin Bieber var på sitt beste. Han er mer enn en plakat og ei t-skjorte denne mannen. Han flyter ikke bare på gode pr-strategier og lettlurte jentefans. Han har noe. Heldigvis.
La oss begynne med Han Sjøl. Bieber synger godt. Ikke spektakulært eller med all verdens finesse, men i dette poplandskapet har han en effektiv stemme, synger reint og har fraseringer som man kan nikke anerkjennende til. Han virker også ganske opplagt. Mer om det senere. Bandet han har med seg er pottetett, slikemjuke, beintøffe og en fest å høre på, de gangene de vinner tvekampen mot det som kommer fra boks. Vi som har en soft spot for instrumenter (eldre folk, asså), kunne gjerne hørt mer av den gjengen.
I det begynnende mørket på Forus kom etterhvert skjermene og lyset til sin rett. De hadde heller ikke spart på fyrverkeriet. Et billig triks for så vidt, men du verden som det funker. En ekstra liten pift når det trengs. For det trengs noen steder. Andre ganger har en samlet nordamerikansk popindustri virkelig truffet godt. Bieber har en håndfull låter som peaker på alle pop-parametere.
Kveldens alle beste er «No Pressure», en frekk liten sak som de spiller skjorta av. «Baby» er, i all sin kleine tyggibobledrakt, en sang man tar seg selv i å synge med på, og pølserosinen «Sorry» er et praktverk. Bieber på sitt beste er enkelt og greit veldig god skit. Frekt, smidig, masse pønsj, smekre melodilinjer og et lydbilde man må være over 40 - minst - for ikke å like. Litt Skrillex-triks dukker opp her og der, og da kjenner du det dirrer godt i mellomgulvet.
Så er det andre steder korthuset raser litt, og det begynner nederst, med noen slappe sanger. En formelballade uten ett spennende sekund, en uptempo-låt de knoter til med tropical house eller noe annet herråda eller hans «Heal the World»-øyeblikk i «Children», der han uinspirert redder verden på snaue 4 minutter. De to akustiske låtene er ok, men det er mange som gjør dem bedre. Han viser at han kan synge, men det er ikke all verdens gode sanger han bjuder på. Det er definitivt noen sånne øyeblikk. Han har nesten like mange opp- og nedturer som tivoliattraksjonene i andre enden av travbanen. Nesten. De fem minuttene det gikk i svart var en liten punktering, men noen trykket sikringen på igjen, så smalt fyrverkeriet og vi var igang igjen.
De stedene han kaster med med sine ørten dansere svinger det litt ekstra. Da blir han litt mer enn en kar i gymtøy som smiler og synger. Da lukter det virkelig popstjerne av ham. Den tilbakelente stilen er nok et voksenprosjekt, men det er unektelig stilig når han fyker rundt med danserne.
Folks opplevelser er, naturlig nok, farga av hvor våte de var og hvor lenge de sto i pizzakø, men Bieber sjøl var slettes ikke galen.
Det virket som om Bieber hadde kvittet seg med brorparten av den danske daffheten, pusta inn hevdaloktå da han kjørte motocross på Jæren og fått noen vitaminer hos Maaseide sine. Han var rapp i bevegelsene, sløvjabbet ikke så mye, holdt tempoet oppe og selv den bråkjekke slentringa var det litt schwung over.
På et show som så til de grader handler om mannen i front er det viktig at han er påskrudd, og det var han stort sett denne kvelden. Han, og de himmelske vannkraner som sørget for at alle gikk hjem vasstrokne, og med svømmehud på fingrene og - etter «Sorry» - litt gåsehud.
Vi gikk hjem ganske lykkelige. Ikke ekstatiske og himmelfalne, men godt fornøyde, tross været.