YILIAN CANIZARES, Maijazz, Konserthuset, lørdag kveld
Publikum: Cirka 450
Spilletid: 90 minutter.
Jeg har lest et sted at Yilian Cañizares, før hun går på scenen, har et gammelt Santeria-ritual hun gjennomfører. Lys, bønn og et offer, for å hedre sitt opphav og sine forfedre, og ganske sikkert for å skjerpe sansene. Om det er helt sant vites ikke, men dama var 100 prosent påskrudd da hun kom inn i Fartein Valen-salen med et lys i hendene. Hun satte fra seg lyset, plukket opp fiolinen, og resten var en fest.
Canizares er fra Cuba, og hun legger ikke skjul på det. Alt hun spiller, alt hun synger og mye av det hun snakker om har aner på Cuba og i den afrocubanske musikktradisjonen. Med seg på scenen har hun en tysk pianist, en bassist fra Brasil, trommis fra Sveits (der hun nå bor) og en kubansk perkusjonist. Den europeisk-karibiske forbrødringen og forsøstringen hører vi umiddelbart. Rytmeseksjonen leder an i det karibiske, pianoet tar inn jazzen. På toppen flyter en strålende stemme, mjuk som en bris og kraftfull som en virvelvind. Hun synger strålende. Fiolinen overtar når stemmen forsvinner, og sannelig er hun ikke like bra – minst – med instrumentet i førersetet.
Hun synger spansk og yoruba, språket slavene tok med seg fra Nigeria til Cuba. Det er heftig når de flyter ut i jazzimprovisasjoner, forførende friskt når de roter i den kubanske musikken og flott når de henter inn yoruba-språket og det afrikanske.
Det mest finurlige er hvordan de elegant tar inn et element fra den ene inn i en låt som tar utgangspunkt i en av de andre. Bandet er glimrende individualister. Samspillet er heller ikke gale. Det var et par øyeblikk der man kunne mistenke trommis Cyril Regamey og Inor Sotolongo på perkusjon for telepati. Bak pianoet herjet Daniel Stawinski med både jazzimprovisasjoner og hissige, kubanske krumspring.
Dette var 90 minutter der vi glemte at det kommer regn på 17. mai og at Eurovision finnes. Dersom du får anledning til å høre Yilian Canizares en gang: Ikke tenk på det, bare gjør det.