SHOBALEADER ONE, Maijazz, Folken, fredag kveld, publikum: cirka 250
Shobaleader One er bandet til Squarepusher (Tom Jenkinson), en kar som kanskje ikke er et household name i Norge, men som har vært en størrelse i en rekke kryssende sjangere siden midt på 90-tallet. Drum n’ bass, acid, ambient, jazz og en rekke subsjangere, en mann kjennere nikker heftig til når de hører navnet. Hans smaler musikk har hatt et bedt nedslagsfelt, om vi tillater oss å bruke slike lunefulle ord. Han har en fot i Maijazz og en fot i salige Numusic, og kvelden publikum var av samme miks.
Som bassist er han kjent som en temposterk herre, en teknikker med fingerbrekkende fart i sin lek rundt digital musikk ispedd...vel, mye. ”Frenetisk” var kveldens lokkeord, og frenetisk er virkelig ordet, både for å beskrive lysshowet og spillet. Jenkinson selv bruker tidvis basshalsen som autobahn for fingrene. Tempoet er forbløffende, det samme er presisjonen. Lyset, som de blant annet har på ansiktsmasker, understreker det hektiske, futuristiske og heseblesende ved lyden. ”Nesten sånn at vi burde hatt litt narkotika til dette” mumlet min sidemann muntert.
Bandet består har et tradisjonelt oppsett med bass, trommer, gitar og synth, og der stopper det tradisjonelle og forutsigbare. De fyker gjennom et par uptempo-låter som kunne vært lydsporet til en funky politi- og røver-jakt i en 70-tallsfilm. Så støyer de seg gjennom tung, elektrojazz før de roer ned med noe melodisk, sløyt og behagelig materiale. Noen hint, tilslørte eller ublyge, fra drum n’ bass-historien og en dose acidjazz fikk vi også. Det var i det hele tatt lite vi ikke fikk. Stor variasjon, mye tungt og heftig, noe frenetisk og kakofonisk og litt mjukt og fint. Det meste har et herlig, tungt og buldrende speedfunkjazz-preg som setter seg i mellomgulvet. Tyngden til et metal-band, teknikken til et jazzband og det visuelle uttrykket til Daft Punk på syre. Det setter seg, på sitt beste, både i magen og i hodet. Noe for hjertet og noe for det musikalske intellektet.
Så er det noen strekk der de trår vannet litt, der intensiteten faller og de roter litt rundt etter en ny retning. Men ganske snart finner de formen igjen, og vi vet aldri helt hvor de skal.
MER FRA MAIJAZZ: