JACOB COLLIER, Maijazz, Stavanger Konserthus, onsdag kveld, publiku: cirka 700, spilletid: 1 time, 45 minutter.
Det er ikke vanskelig å bli blenda, fascinert og ekstremt imponert av Jacob Collier. Det er faktisk umulig ikke å bli det. Ungfolen (23 år) fra London fyker rundt i sirkelen av trommer, perkusjon, gitar, bass, flygel, el-kontrabass og to synther. Han spiller alt selv, i et forrykende tempo. Et par linjer bass tas opp, så legger han på trommer, perk og så videre.
Han er ikke den første musikeren som bruker dette partytrikset, men jeg har aldri sett noen ta det så langt. Mikrononen har han festa til hodet, for hender og føtter er konstant opptatt med å spille. Mye, maksimalistisk og fort og i det hele tatt.
Han åpner Stevie Wonders «Don’t You Worry ’Bout a Thing», og det er full pupp. Vokalen kjøres gjennom vocoder sånn at han synger 2-3-4-5-6-stemt med seg selv, pluss andre effekter, og han spiller en snutt her og en snutt det til det ligger 64 lag oppå hverandre og hu hei hvor det går over fjellet. Hjelp får han i form av en lydmann som gjør alt Collier ikke klarer sjøl, en ryddegutt og en mann på live video på bakskjermen.
Stiligt.
Han Sjøl møblerer og ommøblerer og briljerer på alle instrumentene, og selskapsleken er fullkommen – en stund.
Burt Bacharachs «Close To You» (Why do birds suddenly appear) lager han sløy funk av, til publikums store forlystelse.
Men grinebiterne blant oss, vi som kom over teknikken og fiksfakseriet tidlig, vi begynte å lure på om kanskje det ble litt mye «Britain’s Got Talent» på bekostning av musikkens andre potensielle kvaliteter?
Disse to elementene går unektelig noen runder inne i sirkelen til Collier. Vi kommer tilbake til det. Først litt mer lovprisning.
MER MAIJAZZ:
Makan til musikalsk multitalent skal du lete lenge etter, og du kommer neppe til å finne det. Han spiller alle instrumentene til laud, han har laget arrangementer som tar pusten fra deg, han synger godt og han framstår som en usedvanlig trivelig type. Jeg tipper store deler av publikum koste på seg både eksem og lyskestrekk i løpet av konserten.
Underholdningsverdien var skyhøy. Det er en blanding av enestående flott og helt fullstendig koko. Fyren er et unikum.
Så til innvendingene, for jeg har noen. Collier hadde satt alle deltakere i «Britain’s Got Talent» i djup forlegenhet. Han er det vi på Hommersåk kalte driiiidflinke, og det er bra. Noen av de beste musikerne i verden er driiiidflinke. Men Collier pøser på med for mye for ofte. Han klarer ikke å sette seg ved flygelet uten å være borti absolutt alle tangentene minst fem ganger, gjerne på veldig kort tid. Samme filosofi har han på de andre instrumentene. Mer, mer, mer.
Og alt dette legger oppå hverandre til...vel, enda mer. Han kan alle kunstene - utenom begrensningen. Særlig vokaltriksene hans blir repeterende og litt slitsomme. Slow down, man. Du trenger ikke være Brian Wilson, Snarky Puppy og Stevie Wonder samtidig. Han er kanskje så stappfull av talent, en slags musikalsk ADHD, at han ikke klarer å stoppe, men det bør han. Opplevelsen ville blitt enda bedre, det setter jeg 40 pund på. All denne gymnastikken blokkerer litt for muligheten til å kjenne på andre følelser og sinnsstemninger enn «Wow!».
Jeg har også en innvending til disse innvendingene. Han setter seg, på nest siste låt, ved flygelet og spiller sin egen «In The Real Early Moring». En litt stille, episk komposisjon der et tre gror fram på videoskjermen bak ham etterhvert som han spiller. Veldig pent de første 4-5-6 minuttene, ikke like spennende de siste 11-12 minuttene. Plutselig er alt snudd på hodet. Pussige greier. Tidligere har han også spilt flotte «Hidaway» og ikke minst «In My Room», der han gjør nettopp det, begrenser seg litt. Brian Wilson smiler nok av denne versjonen.
Som siste ordinære låt spiller han, passende nok, Gershwins «Fascinating Rythm», med alle tilgjengelige triks. Da oppsummerte han det greit sjøl: Først og fremst veldig, veldig fascinerende. Med litt sindigere møblering kan Jacob Collier utmerket godt ta over verden.