GURLS, Maijazz, Spor 5, tirsdag kveld, publikum: fullt, spilletid: 70 minutter
Ellen Andrea Wang og Hanna Paulsberg er for lengt notert i den mer enn kompetente floraen av unge jazzfolk i Norge. I Gurls har førstnevnte blitt med sistnevnte, og som senterpiece i denne bordoppdekkingen har de med seg Rohey Taalah, et navn undertegnede måte google en god stund.
Trioen har ikke gitt ut musikk, og vi som gikk på Spor 5 denne kvelden gikk litt i blinde, men traff fryktelig godt. Vi lo, lyttet, fikk litt gåsehud og tok inn eimen av noe nytt, friskt og godt.
Rohey Taalah, hun som måtte googles, er flaska opp på den ikke uefne jazzlinja i Trondheim og fikk Trondheim Jazzfestivals talentpris for 2016. Hun er et funn. Stilen hennes er tilbakeholden, nesten litt tilkneppa, der hun synger praktfull r'n'b, soul, jazz og pop, gjerne i løpet av en og samme frase. Ørene står i veien for et smil som ellers ville gått rundt hodet. Taalah synger nydelig, enten alene, i duett med saksofonen eller som den første i koret (de to andre korer uhyggelig fint). Denne dama er også stand up-komiker og sper på med drama der det trengs, men kan også holde seg strengt til sangen der det er best. Timing, attityde og prikkfri vokal. Ai, ai, ai.
Gurls er Hanna Paulsbergs band. De har funnet sin plass i gangen, omtrent der dørene til jazzutdannelsen og soulpop-en møtes, og der står de støtt. Tilgjengelig og tydelig musikk som ikke tar enkleste veien mot målet. Paulsberg har skrevet de gode låtene, de finurlige arrangementene og de (stort sett) fine tekstene. Hun har også tatt med seg lave skuldre inn, masse humor, selvironi, frekkhet og en sassy, uhøytidelig stil. De synger frekt om kjærlighet ("Pork Chop Lover") og fint om kjærlighet ("Deep In Love"). Sistnevnte er det vakreste jeg har hørt siden kona sa "bare se på kampen du, jeg skal ta...(husker ikke resten, det var en viktig kamp)". I sin nedstemte trestemthet var det en perle.
Så tuller de litt når de lanserer "techno-låta vår". Paulsberg drar i gang et could-have-been-techno-riff, får med seg Wang og så nærmest ironiserer de over hele greia, før de koker ihop et småkakofonisk refreng. Ikke den beste låten, men den morsomste. Du all verden hvor fint det er å høre på en gjeng som gjør det ordentlig, men ikke tar seg selv så fryktelig alvorlig. Lik og del, som det heter.
Sjefå Paulsberg er drivende god. Det gjelder spillet, men også det hun har laget og får ut av et i utgangspunktet spartansk oppsett. Ingen daffe strekk, ingen endeløse solopartier, ingen snarveier. Snedige vokalarrangementer, klok bruk av saksofon og bass og en ypperlig måte å bane veien for Taalah. Nevnte vi at hun var god? Ja, vi gjorde vel det. Ellen Andrea Wang er trioens fotfeste, grunnmur og arbeidsjern, men også en kløpper i å spille det enkle interessant. Vi kunne fortsatt med adjektiv- og superlativ-leken, men det som står igjen etter snaue 70 minutter med Gurls er at det var grassat kjekt å høre på. Kjekt altså, gøy, moro, jayyyyy!!
Etter et par låter slipper de forresten inn en mann på scenen, trommis Henrik Lødøen. Spennende at også mennene slipper til, så får vi bare håpe de klarer den vanskelige balansegangen mellom artist-ambisjoner og familieliv.