Marcus & Martinus, Sørmarka Arena, lørdag kveld, 8000 publikummere, 70 minutter
Noen ganger er det vanskelig å være ansvarlige voksenpersonen, rett og slett fordi du er nokså i offside rent habitatmessig.
Marcus og Martinus er skreddersydd for mine unger, ikke for meg. Det er bare å innse. De sikter ikke på meg, og derfor hadde det vært helbom om de traff meg. Men all den tid det ble hevet lønn denne kvelden, får vi gjøre et ydmykt forsøk på å beskrive Norges største musikksirkus.
Bare den setningen er snål når vi snakker om to 15-åringer, og dette er et minefelt. For eksempel: Vi anmelder vanligvis ikke barn med terningkast. Ikke ungdommer heller. Det er for tøft. Disse to har vi trilla terning på siden de skrev seg ut av barnehagen.
Vurderingen er at tvillingene står fremst i et fullproft apparat som per i dag er et av landets største popfenomen. De omsetter for ørten millioner, tapetserer tv og kino og jakker og t-skjorter og i sum er det kanskje innafor å si noe om kvaliteten på varene.
Til saken: Etter introen og nedtellingen dundrer «One More Second», en drivende fin sang, i gang 70 elektriske minutter. MM pøser på med mer eller mindre ombygga sanger fra platene, noen ballader, en Justin Bieber-cover og hits, hits, hits.
Marcus og Martinus kan definitivt synge. De har timing og teknikk inne, og selv om de ikke er pitch perfect (mistenkelig mye hand-til-monitor-i-øret) kommer de seg fint gjennom.
Nå er ikke Sørmarka Arena akustikkens himmelrike, men her tror jeg kanskje M&M hadde en anelse is i den tekniske røbben? Stemmemessig har de to rakettene fra Trofors noen utfordringer som nok henger sammen med biologiens naturlige progresjon. Til sammen to personer i salen bryr seg nevneverdig om det, og vi skal minne om at den ene nå sitter ved tastaturet.
Oppi alt skal vi huske at dette ikke er en opptaksprøve til Bayeriche Staatsoper. This is entertainment!
Her pøses det konfetti som om 17. mai hadde falt på julaften, nyttårsaften og Jonsok. Det fyres av pyro og røyk som om det var startet en fullskala borgerkrig mellom Madla og Tjensvoll (Tjensvoll ville vunnet lett, red.anm).
Dette er et show, og det er et marakkels av et show, et sånn som få eller ingen andre i Norge gjør. Fem skjermer, fullt band med hyperaktiv blåserekke, en skokk med dansere, videoer, effekter, lys og masse – som vi gamle sier – trøkk.
En salig blanding av barnedisko, EDM og boyband, kløktig laget og dyktig spilt. 8000 mer eller mindre galne er i salen. Et par tusen voksne som demper stemningen noe, men det er elektrisk, og garantert en merkedag i mange små liv. De veksler mellom gass, kløtsj og brems, mellom nusselige hjemmevideoer, tropikansk brusfest, kjenslefulle ballader og suggererende og bånntung elektrorock.
Stemningen er sånn vi med geriatriske tendenser ikke forstår oss på. 5 sekunder massiv hyling – ingen applaus – så stille. På’an igjen. Massiv mobilfilming absolutt hele tiden.
Gutta løper heller ikke rundt og sjarmsmiler fra øre til øre lenger. De har blitt eldre, er litt mer alvorlige, litt kulere og litt mindre lekne. Naturlig (og sikkert gjennomtenkt) progresjon.
Etter å ha sett dem live en rekke ganger, virker dette som en sånn kveld der de gjør jobben, en jobb som er langt, langt over det en kan forvente av to 15-åringer. Selv om det er litt å plukke på, slår det meg på vei ut at den gjengse 15 åringen knapt kan lage et ostesmørbrød eller nynne nasjonalsangen.
Det Marcus og Martinus gjør er imponerende, særlig fordi de nå gjør en umulig balansegang mellom de hylende horder på 14-15-16 som står i frontlinja og skogen av dredunger lenger bak. Man må jo bøye seg litt i hatten for det de gjør.
Jeg ville, etter en indre kamp mellom faget og følelsene, kranglet meg fram til at dette kanskje er i nedre delen av en firer. Men en voksen anmelder er sjelden så feilplassert som her.