10cc, Sandnes Kulturhus lørdag kveld, utsolgt, 1 time, 50 minutter
Skriftlig, musikalsk sjølskryt skal man ikke høre på, for det kommer fra pr-folkene. Apparatet til 10cc er heller ikke utprega beskjedne når de utbasunerer at bandet er «blant de mest innovative og innflytelsesrike bandene i musikkens historie». Nu vel. Gi meg en oval weekend og en kulepenn så skal jeg hoste opp minst 5 (!) band som har betydd vel så mye som våre britiske venner.
Litt subjektiv historiefortelling før vi går til lørdagens prestasjon: 10cc brøt vannskorpa i 1972 med sangen «Donna». Bandet hadde både et kommersielt bein og et mer kunstnerisk bein, der de to grunnleggerne Graham Gouldman og Eric Stewart var de mest poporienterte. Stewart og de to andre i bandet er ute. I dag er det bare Gouldman igjen av originalene. Sist bandet ga ut ny musikk var Gro Harlem Bruntland statsminister og OL på Lillehammer ferdig for et år siden. Sist de ga ut relevant musikk, jamfør «…innflytelsesrike bandene i musikkens historie» var det Odvar Nordli som styrte butikken. Gouldman casher utvilsomt inn på gamle bedrifter, men det er lov, og 10cc framstår som et hardtarbeidende band som gir folk akkurat den turen ned Memory Lane de vil ha. Ærlig og fint det.
De spiller godt, ingen tvil om det. De tekniske kvalitetene er det ikke noe å si på når de snurrer og snirkler seg gjennom semikompliserte progpartier, korer flott på pop-partiene eller spiller soloer. Pluss også for godt humør og et gjennomført show med litt video-snæks og lydtriks på boks. Noen av de mest progressive partiene har det til felles med en spinningsykkel at det er mye arbeid og lite forflytning. «Feel the Benefit», for eksempel, varer fra Ruten til Hommersåk og tilbake med sine ørten ulike partier. Noen av oss forsvant litt inn i tåkeheimen der. Pussigheter som «Clockwork Creep», som kommer fra «the crazy mind of Lol Creem» er mer morsomme enn gode. De har flere sånne som er godt spilt og fulle av musikalske spissfindigheter, men som likevel ikke treffer skikkelig. Ikke tøft nok til å rocke, ikke fint nok til å berøre. Noe av dette har passert datostemplingen. Bevis A: «Life is a Minestrone».
Men så gjør de masse fine ting også. Vi får høre litt fra både kunstrock- og prog-delev av 10cc og fra den streitere popen. Førstegitarist Rick Fenn og førstevokalist (alle spiller alt og synger her) Mick Wilson forteller stadig om «de som laget denne», noe som gir coverbandfølelse, eventuelt er en ærlig og kurant måte å fortelle historien på. Med sine beste sanger framstår 10cc langt fra geriatriske, men vitale og friske. Hit-ene kommer litt spredd ut, fra åpningen, en litt daff «The Wall Street Shuffle» og en spenstigere «Art for Art’s Sake». Midtveis lider «The Things We Do For Love» av litt energimangel, men det tar publikum igjen for. Stemningen i kulturhuset er meget høy, særlig når det kommer kjent stoff.
«I’m Not In Love», en sang som etter alle parametere er storveis, framfører de varsomt med hviskende kvinnestemme på boks. Tro mot originalinnspillingen og nydelig. Når publikumsflørten «Dreadlock Holiday» (I don’t like reggae…) kommer som siste ordinære låt er det to damer som glemmer helt at de er fra Ganddal eller Julabygdå og reiser seg og danser. Topp, topp stemning. Folk klapper som om Borgli og Wirak sto på scenen og avfeide et fornuftsekteskap med Stavanger.
Tre ekstranummer byr de også på, blant annet en a capella-versjon av Donna med innlagt humor. Imponerende og festlig. «Rubber Bullets» avslutter før lysene skrur klokka 35 år fram. Da har 10cc på mer enn akseptabelt vis forført publikum tilbake til ungdommen i nesten to timer.