Konserthuset torsdag kveld.
Mendelssohn: Meeresstille und glückliche Fahrt
Julian Anderson: In lieblicher Bläue
Haydn: Symfoni nr. 45 og nr. 94.
Solist: Carolin Widmann, fiolin
SSO, dir.: Markus Stenz
Det begynte med Mendelssohns ouverture Meeresstille und glückliche Fahrt (Havblikk og en lykkelig ferd), inspirert av to Goethe-dikt. Den langsomme innledningen skildrer det fredelige havet en morgen, mens en fløytekadens så innvarsler at vannet friskner til. En overgang til høyt tempo fører til en stigning hvor vi hører alle de karakteristika som skulle kjennetegne symfonisk diktning frem til Wagners Hollender. En fanfare signaliserer så mot slutten den lykkelige hjemkomst, mens de siste taktene henspiller på stillheten i begynnelsen. Den tyske dirigenten Markus Stenz ledet orkesteret myndig og med en tydelig tegngiving som vi skulle se mer til.
Tyske Carolin Widmann er en stjernefiolinist av rang. For henne har den engelske komponisten Julian Anderson skrevet en fiolinkonsert, In lieblicher Bläue, også den inspirert av en tysk dikter, Friedrich Hölderlin, som ble født samme år som Beethoven (og Hegel), dvs. i 1770. Diktet begynner (prosaisk oversatt) med: ”I et vakkert blått blomstrer kirketårnet med det metalliske taket”. Kirketårnet blomstrer fordi solen farger det. Reflektering og speiling går gjennom diktet og formidler mellom himmel og jord. Men det ender tragisk, med den lidende Ødipus som er blitt en fremmed i Hellas.
Også her følger musikken diktet. Det begynte med alle slags metalliske lyder, som en slags lysglimt, før solisten kom inn og en stund ble stående på siden. Hun går så frem til der en solist pleier å stå, selvfølgelig iført blå kjole. For solisten er poeten selv. Hennes fraser og strøk, til tider sylskarpe, reflekteres i orkesteret og omvendt, i en vakker og poetisk tolkning som fremkalte hos oss tilhørere både et rikt fargespill og frysninger på ryggen. ”Livet er død og død er også et liv” er siste strofe i diktet. Her sto Widmann med ryggen mot publikum (les: samfunnet) og musikken fikk en uhørt intensitet. Samspillet mellom solist og orkester var av høy kvalitet.
Etter pause fikk vi så Haydns symfoni nr. 45, den såkalte ”Avskjedssymfonien”, og nr. 94, den med paukeslaget i andre sats. Jeg kan ikke huske å ha hørt SSO så overbevisende i Haydn noen gang tidligere. Dirigenten Markus Stenz viste seg her som en musikkfremstiller av rang, med en uhyre differensiert og tydelig tegngiving. Ham må vi snart få tilbake!
Fremførelsene var presise i unisono, lette og luftige, med høyt tempo i yttersatsene og med herlige aksenter. Og med sans for den oppfinnsomhet og det vidd som preger Haydns musikk. For Haydn levde i en tid da vidd og humor hadde sin selvsagte plass i den klassiske musikken. I nr. 45 tar musikerne bokstavelig talt avskjed ved å gå ut fra podiet én etter én. Men heldigvis kom de inn igjen til symfoni nr. 94, der et skremmeskudd i annen sats vekket både paukisten og oss tilhørere. Og det ble en fremføring som – unnskyld klisjeen – spilte parykken av Pappa Haydn.