Konserten i Domkirken torsdag kveld ble en av de begivenheter som setter seg i kroppen – lenge. Det skyldes både verkene og de fremragende musikerne. Først ut var Stein-Erik Olsen og Göran Söllscher på gitar, med musikere fra 1B1-ensemblet. Vi kunne knapt fått bedre gitarister i Vivaldi–konserten enn Olsen og Söllscher. De har da også et internasjonalt ry. Friskt og luftig klang det yttersatsene, deilig melodiøst i den langsomme satsen der fiolinene er klimpreinstrumenter.
Les også:
Schumanns fiolinsonate nr. 2 i d-moll er karakteristisk for hans sene stil, som musikkforskere lenge forholdt seg ambivalent til. Clara Schumann, den berømte pianistinnen som Schumann etter en lang kamp med Claras far endelig fikk gifte seg med, sa om sonaten at den hadde en vidunderlig originalitet, dybde og storhet som hun knapt hadde hørt før.
Les også:
Karen Gomyo og Ihle Hadland spilte dette verket med all den innføling og forståelse en kunne ønske. De brutte linjene i førstesatsen, den sitrende skjelvingen mellom dur og moll og den spøkelsesaktige codaen ble spilt slik at det ble tydelig at Schumann her går utover romantikken, hen til en særegen personlig poetikk. Fiolinen liksom føler seg frem i denne satsen, storartet spilt av Gomyo. Aldeles nydelig og intimt, nærmest kjærtegnende, klang det i den langsomme satsen. Jo, Gomyo og Ihle Hadland i samspill må vi få høre mer av!
Etter pause var tiden kommet til å stifte bekjentskap med den unge, London-baserte Isimsiz-trioen. (Isimsiz betyr ”uten navn” på tyrkisk). Den gjorde seg raskt bemerket etter at den ble dannet i 2009. I fjør høst gikk den helt til topps ved den internasjonale kammermusikk-konkurransen i Trondheim. Hvordan var så tolkningen av Schuberts Ess-dur-trio, kalt den vakreste klavertrio i den vesterlandske musikken og som Schubert lot oppføre på dagen året etter Beethovens død, nemlig 26. mars 1828?
Les også:
Jo, alt dette store verket inneholder av schwung, brus og ville passasjer var der. Samt uhyggen som spøker under overflaten og i det hemmelighetsfulle banketemaet som kommer igjen i flere satser. Den langsomme satsen, med sørgemarsjtemaet og visstnok inspirert av en svensk folketone, fikk – om enn noe hurtig spilt – en utførelse så vakker og sangbart (i celloen) at vi ønsket den ikke ville slutte. Pianisten spilte aldeles vidunderlig, klokkeklart og samtidig myndig, mens det her og der var noe smårusk hos strykerne.
Men hele tiden satt jeg og tenkte på at Schubert, da han skrev denne trioen, snart skulle dø, 31 år gammel. Det er ingen projeksjon å høre uro, angst og sorg inn i flere partier. Siste sats ble ikke et øyeblikk for lang. Jeg kom snarere til å tenke på ordene til Schumann, at Schubert hadde en himmelsk lengde i sine verker.
Les også: