Ideen med kjøttfri mandag er veldig god, men noen av oss blir fire år når andre skal bestemme at for å gjøre mandagen ekstra tung og trist, skal kantina består av salat, hekk og potteplanter. Vel, helt i spissen for den småmilitante antikjøttbanden står Morrissey, mannen, myten og kranglefanten fra The Smiths. Og han har funnet det for godt å spille på Vestlandet, kryss i taket. Sånn omtrent midtveis i mandagens konsert fikk den kjøttfrie mandagen et ganske annet uttrykk enn det smilet vår kantinesjef Jim byr på når han står over brokkolimedaljongene. Morrissey og hans folk har funnet de verste slakterne verden kan by på, og viser fram elendigheten til lyden av "Meat is Murder", en kjøttfri perle fra 1985. Folk på konserthusgulvet måtte se bort, noen brakk seg en smule og det ble litt meget for matfylket Rogaland der en stund.
Om Morrissey klarte å rekruttere noen hekkspisere denne kvelden vites ikke, men han klarte sannsynligvis å mette dem som kom for å oppleve lyden av en gammel helt. Ikke med den voldsomme glansen, kanskje, men det var slettes ikke verst det Morrissey og bandet serverte. Litt synd at han måtte lesse på med så mye av sitt nest beste materiale. «Why do you come here» messer Morrissey i åpningen på "Suedehead", og i korte perioder av mandagens konsert lurte jeg på det sjøl, både for egen og andres del. Ikke under denne sangen, for her var vår britiske venn en nytelse. Han sang florlett og red tonene som en surfer med full bølgeklaff. Nei, Morrissey åpnet suverent. Det var en god del å bli glad av, sånn rent musikalsk. Vi som noterte høydepunkter fikk de obligatoriske "Every Day is Like Sunday" og "Irish Blood, English Heart", for eksempel. God lyd, god vokalist, godt band og gode sanger. Så var det en del nja, njo, ok.
Morrissey er en sjelden blomst. Han skal ha for det. Hans hakkebakkeskoglogikk på dyrevelferd har vært kokosjarmerende, men bikka selvfølgelig fullstendig over da han rotet seg inn i sammenligninger mellom 22. juli og moderne matproduksjon. Han syntes sistnevnte var verst. Han skal også ha reagert med avsky på fisketorget i Bergen. Eehhh…., ja vel, ja.
Men denne mannedivaen er også en bærevegg i den britiske musikkhistorien som sammen med The Smiths er obligatorisk på de fleste «Tidenes…»-lister. 30-årsmarkeringene for «The Queen is Dead» i år har vært på sin plass. Britpopen og gitar— og posørtradisjonen fra Storbritannia står på denne mannens skuldre, så selvsagt måtte vi ha med oss Morrissey live in Stavanger.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Konserten er et galopperende propagandafelt med mannens politiske og sosiale kjepphester. Her får alle sitt. Monarkiet, politiet, systemet, tyrefektingen, demokratiet og ikke minst den nevnte kjøttindustrien. Mange av oss synes nok det blir litt i meste laget, og i overkant med slagord og føleri, men samtidig: Jeg tar en artist som mener noe, som vil noe og som vil si noe, 10 av 10 kvelder framfor nok en som sier "de vedder is nais in stævængjar". Men denne pakken av nei til...vel, det meste, egentlig, må du svelge hvis du skal holde følge med Morrissey. "Meat is Murder" er jo en kjekk sang, men den serveres med et smågrotesk videosammensurium av verdens verste slaktere. At han mener det amerikanske valget er "shit" gir også lave odds.
Han holder ei kort preik om at man heller burde ta livet av matadoren enn av oksen, han ser oppgitt opp på bildene av William og Kate og peker ivrig mot politivoldbildene som går over den svære bakskjermen.
Har du fått med deg Aftenbladets Rogaland Music Hall of Fame?
Nu vel, det er ikke overraskende og det er middels effektfullt. Det reduserer neppe karbonadeforbruket, men det er litt tøft å høre en mann som står på sitt og frimodig misjonerer for oss fortapte. Og han låter altså godt, Morrissey. Stemmen er i behold, den fyller ut høyttalerne, både når han drar vokalene i de mjuke partiene og når han skifter gir og brummer litt. Noen sure toner hist og her er ikke skjemmende. Bandet han har med seg er det bra trøkk i. Opplevelsen er betydelig mer massiv enn på plate. Gitarveggen er hjertelig til stede i 60-70-80 prosent av tiden, men det låter godt. Kontakt og pressist komp, to gitarister som øser på og en mann som legger litt 80-tallssynth og ellers frisker det hele opp når det trengs. Morrissey sjøl er en smule teatralsk, noe som kler det hele. Han pisker velkjent med mikrofon og ledning, han har seg til hjertet og han løfter haka når han ironiserer over alt som er galt, og det er som nevnt mye. Morrissey er han som kunne gått i protesttog under parolen "Nei til ALT".
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Ryktene fra Bergen sa at han plukket litt sanger fra katalogen som noen ville mene var opplagte reserver. Det ryktet viste seg å til dels stemme, selv om hvilke sanger som bør med nok kan diskuteres. Vi kunne, etter mitt ringe skjønn, for eksempel byttet ut det trøstesløse "World Peace Is Non Of Your Business" med noe gammalt kvess. Og ja, han fyller på med en håndfull låter som er i sparkel— og fyllmassesegmentet. Noen monotone transportetapper var det denne kvelden. Men det de spilte, det spilte de stort sett godt. Han Sjøl virket i sånn någelunne form, vitset litt, snakket litt, kastet skjorta til slutt og holdt det gående i nesten to timer. Vi fikk også den rituelle øvelsen med mannen som stormet scenen og omfavnet Morrissey, en konserttradisjon etter det jeg forstår.
De mest ihuga tilhengerne til Morrissey kan ganske sikkert se gjennom fingrene med de små lommene av kvalitetsdropp som kom. Bare å se mannen stå der mellom Byen og Vardeneset er stort nok. Han har heller ingen sliten aura, slik noen 80-tallshelter er omgitt av. Han har i alle fall en del av magien i behold, han er omgitt av flinke folk og han har saft i frasparkene. Til kjøttfri mandag å være var dette slettes ikke så gale.
LES OGSÅ: