Den internasjonale musikkonferansen ved Institutt for musikk og dans, UiS, har innlagt to konserter i sitt program. Det passer utmerket for en konferanse som vektlegger utøverne av musikk og det performative. Konserten i Fartein Valen-salen mandag kveld bød på et særdeles interessant program: Jean-Baptiste Lullys Le Bourgeois Gentilhomme (Den adelsgale borgeren) og Richard Strauss’ Der Bürger als Edelmann (Borgeren som adelsmann). Og ikke minst: Johan Halvorsens fiolinkonsert som musikkforskerne trodde var tapt, men som i høst ble funnet i musikkbiblioteket ved universitetet i Toronto.
Lully satte musikk til Molières komedie (1670), såkalte intermèdes (mellomspill) som er blitt til en suite. I komedien prøver Monsieur Jourdain på alle slags vis å lære å beherske kodene for en honnête homme, men blir bare til latter fordi han ikke har habitusen til en adelsmann. Mens Lullys dansesatser ikke så mye portretterer opptrinnene, legger Strauss i sine tablåer vekt på å karakterisere den latterlige figuren, men uten at det blir hånlig. Tre av suitesatsene tar direkte utgangspunkt i satser av Lully, ikke uten ironi. Så oppfattet da også Strauss seg som representant for storborgerskapet!
Det er et kolossalt spenn mellom musikk skrevet i 1670 og i 1918, men Det norske kammerorkester er et klanglegeme med et slikt spenn, suverent ledet av Terje Tønnesen. Vi merket oss stilsikkerheten i Lullys danser, som Solkongen elsket. De seigneuraktige gestene i Strauss’ nærmest neo-klassisistiske tonespråk hadde den dobbeltbunn som er så typisk for Strauss. Tredje sats, Fektemesteren, klang virkelig lattervekkende. Mens det melodiske i opptrinnet med Cléonte var uendelig vakkert. Men latteren – sjelden i musikken – tvang seg også frem hos Lully, når orkestermusikerne i det tyrkiske forkledningsopptrinnet roper Allah!
Historien om hvordan den kanadiske fiolinisten Kathleen Parlow (død i 1963) hadde tatt vare på Halvorsens håndskrevne partitur, er godt dokumentert i programheftet og i et TV-program forleden. Før Henning Kraggerud ga seg i kast med dette for oss alle u-hørte verket, overrakte rektor ved musikkbiblioteket i Toronto vårt Nasjonalbibliotek en faksimile av partituret.
Hvordan er så denne fiolinkonserten? Den begynner med hardingfelegrep, og det fortsetter med norske klanger og melodier (folketoner, Grieg-påvirkning). Det er ingen stor konsert, verken i kvalitet eller i varighet (ca. 20 minutter). På sett og vis kan man forstå at Halvorsen selv kasserte den. Det er et hav av kvalitetsforskjell mellom Strauss’ instrumentering og Halvorsens. Likevel er fiolinkonserten en viktig del av norsk musikkarv. Vi merket oss særlig hvor virtuos konserten er. Og når den blir spilt slik som mandag kveld, med Kraggerud og Det norske kammerorkester, så er det bare å få den festet til cd-en eller DVD-en så snart som mulig!