Nikolai Hængsle Eilertsen, Torstein Lofthus og Ståle Storløkken – Elephant9 – utgjør de en progressiv, tungtflytende og høyst interessant masse. De har attityden til et fritt jazzband, pønsjen til et rockeband og en lyd grunnfesta i et slags oppdatert 70-tall. Ståle Storløkken er et unikum (jaja, det finnes flere) i å kombinere råskap, lurveleven og melodiske strekk. Måten han kombinerer hammondorgelet og andre tangentinstrumenter med knotter og pedaler og what not er en studie verdt. Han er dels vill og gal, dels søkende og melodiøs og alltid klar til angrep. Du går ofte fra konserter der han spiller med øresus, men da har han gjerne massert litt mellom utbruddene.
De spiller lange, lange låter. Jeg noterte én mulighet til å gi velfortjent applaus i løpet av den første halve timen. Krevende? Nja, egentlig ikke. Om utgangspunktet noen ganger er repeterende, nesten monotone linjer, skjer det alltid en hel haug når de kommer opp i temperatur.
Og Terje Rypdal? Vel, han er Terje Rypdal. Etter cirka 40 minutter kommer han inn på scenen til en slags ærbødig andaktsstemning i salen. Han er ingen utprega sprellemann på scenen, men han kan spille gitar, hvis noen skulle lure. Den særegne tonen i instrumentet, de litt blå tonene, den heftige bruken av vibb-armen og rike bruken av klang. Når han først entrer scenen, spiller han et flott, rolig og atmosfærisk parti sammen med Storløkken. Ikke veldig fancy, men veldig fint.
Rypdal har noe av den samme syra som de tre andre, selv om uttrykket er litt annerledes. Ting forandrer seg når den gamle gitarhelten er med på leken, selv om elefantene passer på å returnere til sitt lurveleven.
Og selv med en konge sittende og spillende på scenen, det er den voldsomme kraften i trioen som er det mest slående denne kvelden. Ekstremt allsidige Torstein Lofthus er en tanksenter og et buldrekomp sammen med Nikolai Hængsle Eilertsen. Og de to gjør langt. Langt mer enn bare å skape trøkk. Eilertsen er veldig melodisk anlagt og bruker bassen, med effekter, til å følge og ta sin tørn i front av Storløkkens ekspedisjoner, ikke bare ligge bak.
De kan alle sitt, men det er totalen som gjør at dem så gode. Det enorme trøkket, de ville utfallene og energien som får deg til å puste tungt ut når det – helt unntaksvis – blir så rolig at man kan klappe.
Få med deg disse ved første og beste anledning.