Cæcilie Norby og Lars Danielsson har tatt musikkhistorien for seg, plukket favoritter og gått løs på dem. Verdens eldste musikkoppgave, altså. De to gjør dette godt, uten å være oppsiktsvekkende gode. Cæcilie Norby synger varmt, inderlig og fint. Hun er også glad i scatting, noe som i utgangspunktet fungerer veldig godt når oppsettet er spinkelt. Det blir litt vel mye ska-bi-bi-di-chao-ssssu-tzi, alt sett under ett, men her og der setter det litt fart i en halvfull sal, særlig når hun humørfylt tuller litt med Danielsson eller drar andre "jokes", som det vel heter på dansk.
De starter fint med Joni Mitchells "Both Sides, Now", en følsom og mør versjon. Senere får vi blant annet en dyktig omgang med Maurice Ravels "Pavane for Dead Princess", med Norbys egen tekst.
Oppsettet er i utgangspunktet spinkelt. Vokal og cello/bass. Men de to har naturligvis noen triks på lur. Lars Danielssons behandling av både bass og cello, stort sett uten bue, er tidvis fantastisk. Han er både strengemester, perkusjonist og effektmaker. Danielsson har noen forsiktige, men effektive, lydeffekter på instrumentene som tilfører fylde. I tillegg looper han seg selv innimellom slik at han kan doble og triple lyden av seg selv. Det er flott gjort, og han har fått nåde til ikke å overdrive. Nordby har en ekstra mikrofon som hun bruker til å kore seg selv med. I noen strekk har synger hun flerstemt. Ahhh, den teknikken...
Mer Maijazz:
Vi hadde trivelige 70 minutter denne kvelden. Pulsdempende, nært og fint. Duoen har samlet sanger som spenner seg fra klassisk via jazz og et godt stykke ut i popen. Disse er nensomt bearbeidet og ommøblert. Resultatet er pent, behagelig og inviterende. man sitter tilbakelent, ikke ytterst på stolen sitrende av spenning. Et par av deres egne komposisjoner får vi også, også disse har et melodiøst preg med knep fra både klassisk, pop og jazz. Nordby gjør Nine Inch Nails' coverfavoritt "Hurt", en sang som mister mer enn den vinner i hennes arrangement. Bedre går det i rallyversjonen av "How High The Moon" og ikke minst kvelden fineste, en midtøsteninspirert klagesang med Norby på udu og innledende perkusjon, som ender opp i "Papa was a Rolling Stone".
Ekstranummeret er (nok en) versjon av Leonard Cohens "Halleluja". Et pent klassisk parti i midten brekker heldigvis opp en potensiell deltaker i syng-kjent-sang-sakte-konkurransen. Men igjen, pent var det. Om det ikke var en kveld for historiebøkene, var det en fin der-og-da-opplevelse.