José James er en Blue Note-signert 78-modell fra Minneapolis, Minnesota, USA. Sin formalkompetanse har han fra The New School for Jazz and Contemporary Music. Han ser ut som, og tidvis beveger seg som, en hiphop-artist. Vi som har dykket i platene hans den siste måneden har funnet sporene av hiphop, men også en god del r’n’b, soul og varianter av klassisk vokaljazz. Det vil si, klassisk er kanskje å ta hardt i, i alle fall hvis vi dømmer etter onsdagens hurlumhei i Stavangeren.
Han starter ganske streit. Cool r'n'b, stemmeprakt og et band som skal vise seg å være en studie i seg selv. Etter en ryddig start kommer halvannen time som kort fortalt inneholdt veldig mye. De nevnte rett-fram-låtene brekkes snart opp med friere partier der jazz-ideer overtar. Løs improvisering over tema eller groove, bandet får spilt sine runder og på toppen flyter James med viltløpende vokal. En versjon av Bill Withers' klassiker "Ain't No Sunshine" har elementer fra omtrent det som finnes av populærmusikk i jazz, pop, soul og beslekta sjangere. Ikke frijazz, men en leken omgang med improvisert r'n'b som gir mannen x-faktor.
Takeshi Ohbayashi på ymse tangenter fikk utfolde seg, og for oss med søkende blikk og ører var det plenty å jobbe med i bandet. Også arrangementene og ideene, både på de stramme låtene og på de friere partiene, var spennende og fulle av små og store musikalske tjuvtriks.
I det ene øyeblikket er det John Legend han ligger nærmest. I det neste (strengt tatt én gang) er det Kanye West-ish rapping om forholdene til afroamerikanere. Så drar han noen Al Green-aktige strofer før han mikser det sammen til sin egen greie. Flere ganger får han vokalen til å høres ut som scratching, altså den lyden som kommer når en dj klipper, limer og mikser strofer og lyd ved hjel av to platespillere. Glimrende gjort og ytterst fascinerende. Plutselig er det et nytt instrument på scenen. Første gangen var wow! Andre også, men vi som noterte fant fem partier med det samme trikset, og de varte – og tidvis rakk. Litt mye av det gode, litt repeterende og nesten litt tidtrøyte den siste runden. De to siste gangene mumlet jeg "ok, man, get on with it" stille for meg sjøl, før jeg kom på at jeg var norsk.
James startet og sluttet med silkemjuk r'n'b og ny-soul, litt sånn fredagskveld med romantiske intensjoner-låter. Smekre melodier, eggende og ytterst skarpt komp og en stemme som bærer det hele flott. Glatte saker, smooothe på grensen til fløyelsgrøt men i kombinasjon med alt det andre tåler vi godt en tur på glattå.
De fortjente blomstene alle mann, men jeg setter 500 kroner på at det ikke dukker opp en kulere bassist enn Solomon Dorsey i Stavanger i år. han spiller helt fantastisk, i tillegg til å være en humørspreder av insfluensakaliber. Måten han demper strengene på, den vanvittige touchen, groovet, farten... Og når han lener seg fram og korer har han selvsagt en stemme som er verdt en million dollar. Det er nesten litt feigt at det finnes sånne folk.
Kombiner ham med en super trommis, Joe Blaxx, og fingernemme Takeshi Ohbayashi, og du har et band som følger James høyt og lavt på aller beste vis.
Gikk du glipp av konserten? Hør på platene, og få med deg neste.