"Ja, DEN konne di" mumlet en av mine sidekvinner da Manu Katché og hans band hadde svidd av litt tørka krutt. Og det var forrektigt og sant det dama sa. Denne gjengen vet hva de holder på med.
Katché og hans mannskap serverer en inviterende, ganske ukomplisert, melodiøs og varm musikk med utgangspunkt i – og alltid med et bein planta i – tradisjonell, melodisk jazz.
Italienske Luca Aquino og Tore Brunborg utgjør et fint par på henoldsvis trompet og saksofon. Når de spiller sammen holder de seg gjerne til et luftig og atmosfærisk uttrykk. De spiller meloditema helt uanstrengt, som musikalske siamesiske tvillinger. Når én gir seg og den andre tar over trekker Aquino gjerne det atmosfæriske enda lenger, mens Brunborg legger på et par hestekrefter og akselererer en smule.
De rytmiske, funky partiene er Katché og Ellen Andrea Wangs territorium. Sistnevnte, omtalt som "the baby of the band" og trolig lokalets yngste, har høstet nok lovord til å starte ordbok, og her er et par til. Hun er dritflink som det heter på korrekt norsk. Kontant, på hugget, presis og en fryd å høre på de gangene hun får litt albuerom. Om hun høflig følger stortromma eller setter et bein foran det andre og gir gass: The force is strong with ths one.
Det brytes ikke nytt land denne kvelden. Et tema, litt bearbeiding, improvisasjon og så samles vi rundt bålet til slutt. Men det er kløktig og kompetent gjort, følsomt og fint. De store energiutblåsningene er det få av. De fineste øyeblikkene denne kvelden er faktisk de rolige, litt sånn sufflétandre partiene der kompet tikker litt i bakgrunnen, tangentene ligger forholdsvis rolig og blåserne bruker luft og sparer på gassen.
Så skal vi pirke litt. Bandet har noen (få) transportstrekk midtveis, sånne der applausen kommer, men publikum ikke legger veldig mye i det. Kanskje kunne de brukket det opp med noe, litt mer vokalbruk enn den ene gangen, en overraskelse eller etter eller annet. Det tok også en god halvtime før noen på scenen, utenom Katché selv, løsnet et smil. Dette var ingen gladjazzkonkurranse, men sånne ting betyr littegrann.
Mye følger skjema, men kvintetten har også plass til noen sprell, enten det er nydelig firesekunders plystring fra Aquino, noen ekstra finter fra Katché eller en Jim Whatson som plutselig tar rennafart bak tangentene. Katché fikk til og med tid til å forbanne moderne strømmetjenester for å ødelegge for tanken om et helstøpt album. Applausen kom, selv om enkelte av oss i stillhet satt og ventet på om mannen hadde flere meldinger fra det herrens år 1995 og ønsker om å skru tiden tilbake.
Nu vel, nok om det.
Vi fikk noen saftige soloer, noen fine soloer, tett og godt samspill og smekre melodilinjer fra en god gjeng. De fleste gikk nok ut fra Stavangeren og ut i den vårhåpefulle mainatta med et smil om munnen, både fordi konserten var fin og fordi vår mann Katché la inn en hemningsløs publikumsflørt til slutt. Han fikk oss til å synge et enkelt da-da-da-da-da-tema på slutten av "Snapshot" mens resten av bandet spilte. Det gjør vi i Stavanger, ifølge Manu Katché, mye bedre enn de gjør i New York.
Hører du på "Live in Consert"-albumet han gjorde sammen med nettopp Aquino, Brunborg og Whatson hører du nøyeaktig samme trikset. Men altså, det er alltid kjekt å bli flørta med av en franskmann.