Under overskriften ”Spektakulære skandaler” besto konserten torsdag kveld av Beethovens Fiolinkonsert og Stravinskijs Vårofferet. En skandale ble Beethovens verk fordi uroppførelsen (i 1806) var så dårlig og kritikerne negative. I 1913, da Vårofferet hadde premiere som ballett i Paris, var det ikke fremførelsen det var noe galt med, men verket selv og de sjokk det frembrakte. Det ble 1900-tallets største skandalesuksess.
Disse to verkene ble fremført av SSO med all den epokale spennvidde dette orkesteret nå råder over. I Beethoven fikk de innledende fem svake paukeslagene, som er blitt sammenlignet med hjerteslag, tydelig komme igjen videre i førstesatsen. Orkesteret fikk særlig godt frem sødmen i det melodiske og prakten i de enkle temaene. I Stravinskij imponerte presisjonen i den komplekse rytmikken og gjennomsiktigheten i teksturen.
Tyske Veronika Eberle, årgang 1988, har siden hun debuterte 10 år gammel vært en oppadstigende stjerne som har gjort seg bemerket i de viktigste konsertsaler verden over. Det vi i Konserthuset torsdag umiddelbart la merke til, var hennes rene tone, en absolutt nødvendighet i Beethovens fiolinkonsert. Når fiolinen svevet i det høyeste høye, var det utrolig klart, men samtidig sart. Den sangbare andresatsen ble uendelig vakkert utformet, som en meditasjon. Og i Kreislers kadenser viste hun en uanstrengt virtuositet. Eberle kvitterte den fortjente, vedvarende applausen med en (del av en) sarabande for solo-fiolin.
Enhver fagottist som vil inn i et orkester må prøvespille begynnelsen på Stravinskijs Vårofferet. Det lød fortreffelig denne kvelden: I et høyt leie og helt solo innvarslet fagottisten en inderlig sang og en besvergelse av det uhyrlige. Denne begynnelsen, som fortsetter med 25 treblåsere på nesten impresjonistisk vis, innvarsler skrekk og grusomhet. Det går ubønnhørlig mot ofringen av en jomfru i et hedensk Russland, vårens fødsel fra grusomhetens ånd, for å variere en tittel av Nietzsche.
Et utvidet SSO hadde all den akkordiske aggressivitet, presisjon i den innfløkte rytmikk og den dissonerende nervepirring som skal til i dette verket som av kritikere er kalt et musikalsk offer til det arkaiske og til kollektivet. SSO og Vasquez greide å få frem gyset og de utallige lystsjokk som Vårofferet fremdeles kan fremkalle, over hundre år etter skandalen. Ikke minst skyldtes det at dirigent og orkester ikke la demper på seg når det gjaldt lydens voldsomhet og styrke. Det var en befriende opplevelse.
Les også: