[/caption]Kombinasjonen av gatekrig i slumområder og paranormal skrekk høres ut som det maksimale mareritt, spør du meg.
F.E.A.R 3 er ikke det maksimale marerittet, men et veldig bra skytespill med påvirkelige omgivelser og bra trøkk i våpnene.
...skygger og spor etter grusomheter finnes overalt.
Forhistorien er lang, siden F.E.A.R 3 er det tredje spillet i rekken men i korte trekk er handlingen i dette spillet slik:
Ferden ut fra sinnsykehuset, ned i kloakken og opp i bakgatene krever en hel del 'dukk-og-skyt'; veien er full av hindringer i form av relativt intelligente motstandere fra en eller annen sikkerhetsstyrke.
Fra tid til annen sneier det forbi noe uforklarlig, noe jeg ikke helt fikk øye på, men stort sett er det sikkerhetsstyrkene som tar opp tiden min.
[/caption]
[/caption]Omgivelsene er derimot helt i tråd med skrekksjangeren, det er mye skygger og spor etter grusomheter overalt hvor jeg ferdes. Og den lille lommelykta jeg har montert på våpenet mitt avslører bare så mye som en skikkelig skrekklommelykt skal.
Musikken i F.E.A.R 3 er til tider irritasjonsmoment nummer én, så den demper jeg og får en bedre spillopplevelse.
Det som imidlertid kan hende da, er at jeg får sykt høye direktemeldinger inn i øret fra Paxton eller sambandsmeldinger fra sikkerhetsstyrkene som jager meg. Når den høye actiontechnomusikken forsvinner, blir plutselig alt annet høyt. Men altså, dette er bagateller.
[/caption]
CHOPPER FFS!!!! (Foto: Warner Bros. Interactive) F.E.A.R 3 på middels vanskelighetsgrad fører til akkurat den rette mengden repetisjoner når jeg ikke klarer noe på første forsøk. Det er selvfølgelig de klassiske storoppgjørene som sender meg som kjøttdeig tilbake til relativt hyppige lagringspunkter: stedene hvor mange soldater venter, stedene å gjemme seg er relativt få og mulighetene er mange.
Hvert storoppgjør har sin særegne måte å løses på, men jeg trenger heldigvis ikke å forholde meg slavisk til denne. Mye kan ordne seg med et par uventede granater og litt hopping og et bra skjulested.
Alt som angår krigføringen er velgjort og intuitivt; ta dekning, titt frem og skyt, skift magasin, hopp over til ny dekning, skift våpen til skikkelig nærkamp - alt glir godt og jeg føler meg smart og taktisk fordi det føles godt i fingrene.
[/caption]
Fiendene er over middels smarte, og vet bedre enn å dukke frem når jeg holder siktet der jeg vet de sitter. Dessuten kommer de ikke løpende på samme måte hver gang. Dermed føles det mindre frustrerende å måtte gjøre noe om igjen.
For ordens skyld: denne anmeldelsen er en anmeldelse av enkeltspillermodus i historiedelen.
F.E.A.R 3 byr på co-op split screen i historiemodus og flerspiller også, men disse delene av spillet har jeg ikke fått tid til å prøve.
[/caption]Skrekken satt ikke i meg i noen særlig grad den tiden jeg spilte F.E.A.R 3, men jeg koste meg veldig når jeg kunne ta ut en håndfull motstandere med maskingevær, hagle og snikskytterrifle mens de ropte og skrek forvirrende ordrer til hverandre.
F.E.A.R 3 anbefales for deg som likte Army of Two: The 40th Day og Kane & Lynch: Dog Days.
Her får du litt av den samme krigføringen, bare innpakket i skrekkpapir.
Har du kommentarer? Slipp deg løs noen centimeter lengre ned på siden.