[/caption]Brooklynduoen Telepathe slites mellom kunsten og dansegulvet på dette David Sitek-produserte debutalbumet, og resultatet blir en lite tilfredsstillende mellomløsning.
Med føttene dyppet i den relativt nytrendy symbiosen mellom afrikansk stammemusikk og elektronika er det lett å på se Telepathe som såååå ”New York akkurat nå”; hule, repetitive trommelyder mikses med analoge synther og Melissa Livaudais og Busy Gangnes’ messende, famlende vokal. Dette er en oppskrift som absolutt kan fungere (jamfør Gang Gang Dance-albumet av fjoråret), men problemet med Dance Mother er at de ikke klarer å bestemme seg for hva de spiller for.
Dette er et album som inviterer til dansegulvsaktivitet, men som effektivt kveler forsøk på spastisk linedancing med å bryte av mot det dvelende artsy. Man sitter igjen med et slags kompromiss mellom ”Fuck art, let’s dance” og ”Fuck dance, let’s art”, og dette blir frustrerende og i det store og hele uinteressant.