[/caption]Portland-døgnfluer beveger seg sjelden ut av middelmådigheten.
Det er tungt å skulle overbevise publikum med kun en hitsingel på samvittigheten, og Oregonbandet klarer da heller ikke annet enn å vise seg som et blaff det er uproblematisk å overse.
Her har man et band som lirer av seg sin overflatelette discopop som aldri blir annet enn mild bakgrunnstøy for plensittende folk som blar i programmet for å finne annet å gjøre, og til tross for den for så vidt flotte radiosingelen "Too Fake" og en og annen historie om at det er bra fiske i farvannet utenfor Tromøya er det lite som beveger oppmøtet på Hovescenen denne tirsdagen.
De ser ut som svenske tennisspillere på syttitallet, men i motsetning til disse server ikke Hockey spesielt hardt; her går det i generisk danserock i den høyere midtempoklassen. Refrengene mangler snert, og når den Hot Hot Heat-apende vokalisten Benjamin Grubin til stadighet påminner publikum at dette er en låt de ikke har hørt, frister det heller ikke til oppsøkelse: dette er et band med kort levetid, og dét vet de nok selv også.