[/caption]Verdens beste band er fortsatt skrubbsultent.
Egentlig frister det bare å legge ut setlisten og la det være med det. Wilcos 15 år og sju album har utstyrt bandet med en katalog de fleste popband ville solgt et medlem som haiagn for å krabbe seg i nærheten av. Der Chicago-gruppens studioutgivelser (med flotte Wilco (The Album) som ferskt tilskudd) sakte har dreid bandet i retning av klassisk rock som ville gjort seg utmerket på amerikansk syttitallsradio, vier sekstetten sin Øya-konsert til høydepunkter fra de fire siste platene, med alt det innebærer av musikalsk eventyrlyst og mot.
Sjefen i Wilco heter fortsatt Jeff Tweedy, men i livesammenheng er det über-gitarist Nels Cline som boltrer seg bredest; hans raffinert brutale innsats på "Handshake Drugs" og "Impossible Germany" er alene verdt dagsbilletten. Det samme må sies om "At Least That's What You Said", som starter várt og eksploderer i et skur av Tom Verlaine-klingende riffing, og "I Am Trying To Break Your Heart", som jeg aldri har hørt i en mer verkende vakker tapning enn denne kvelden.
Så hva er det egentlig å trekke for? De tre siste låtvalgene er solide, men en smule trauste. Jeg skulle gjerne sett og hørt mer fra den nye platen - "You Never Know" og "Sonny Feeling" ville sittet som skudd i Enga-publikumets kollektive arm, det er jeg sikker på. Men nå syter jeg: Wilco er fortsatt i en egen klasse blant verdens progressive popband.
Og så var det denne setlisten, da:
Wilco (The Song) I Am Trying To Break Your Heart Shot In The Arm Bull Black Nova You Are My Face One Wing Handshake Drugs At Least That's What You Said Impossible Germany California Stars Jesus, Etc. Hate It Here Walken I'm The Man Who Loves You
Se flere bilder fra Øyafestivalen her