[/caption]Datarock påsto at spillejobben på Øya i år var et klimaks for dem. Det ble det ikke for oss.
Lyden og området jobba ikke for vokalist Fredrik Saroea denne gang. En av Norges smartest lydende popstemmer; crooner og indie samtidig, og på en deilig markert måte. Vanligvis. I kveld sang og skreik han uten å finne nerva. Følelsen av masete gnikking forsterkes av bandmedlemmer som styrer rundt med smådesperate publikumsfrierier ("det mest sexy publikummet vi har sett!"). Tilløp til at vi alle vil i samme retning kommer riktignok på fest-partiene på "Fa Fa Fa" - der det ikke står på viljen til å underholde. Med triks og posering, oppå og sentrert rundt trommesettet til supertajte Tarjei Strøm. Men det blir mye mas før de finner formen igjen.
Ny miks. I tillegg til deres alltid tilstedeværende Talking Heads-referanser, var det interessant å høre "LCD sounden" de har tatt opp i noe av sitt nye materiale, live. Det fungerer godt blanda inn sammen med nyreiv, også i deres gode gamle slagere. Partiet mellom "I Used To Dance With My Daddy" og nye "Amarillion" gir godt rytmisk driv og underholdning samtidig - med bytte og showing. Men på "Ugly Primadonna" tar new rave-innpakninga helt over, der en massiv bass som kunne vært fantastisk - drukner alt annet.
Skamløst - ikke sømløst. I utgangspunktet er skamløse frierier fra mennene i joggedresser bare gøy. Men hymner til publikum blir tomme når to tredeler av konserten går med til å finne formen. Gnikk gnikk gnikk: en viss tilfredsstilelse gir det jo, men minner mest om et litt for slitsomt foreplay.