Åh, Marina, du er en diamant som ikke trenger å slipes!
Jenterommet. Blant gamle Siouxie Sioux-plakater og singler med Supertramp i gladmoll, bestevenninna di hamrer løs på el-pianoet og du har nettopp lært å synge himmelstormende høyt av tante Kate Bush. Og sjøl om du ikke gjør det like vakkert som henne, tar du det igjen ved å gyve på med en Babushka-bestemthet som får det småirriterende dyret du fikk av Empire of the Sun til å krafse i tapeten. Dere drikker champagne og staver feil. Og gleden, og den hudløse følelsen du har tatt vare på fra da du var tenåring, over å vite hvem du vil være, får deg til å føle deg spesiell.
Dere er annerledes enn alle de andre jentene, men likevel: Energien deres smitter utover rommet ditt, for vi er flere som - kan kjenne seg igjen i sårbarheten i å ikke være perfekt ("I Am Not A Robot"), - vil flykte inn i lettsindigheten etter gårsdagen ("Shampain") - eller simpelthen bare liker god pop med pågangsmot ("Oh No!").
Britisk-greske Marina Diamandis er altså en av disse debutantene som får retta skyhøye forventninger mot seg, blant annet etter talenttreffet der Lydverket traff henne tidligere i år. Og, lykke! alle de 13 popkomposisjonene på The Family Jewels - halvparten skrivi av Diamandis sjøl, halvparten av henne i samarbeid med produsentene - innfrir. Morsomme, doble tekster og frydefulle produksjoner veksler mellom å være lekent og å være sofistikert selskap. Det er godt håndverk å sette sammen pop uten dødpunkter, og her skyldes det blant annet god timing av popknaggene.
Gnir lytterne seg i øra over tidvis spesiell stemmebruk? Kanskje noen. Ta heller en gledesskål over at hun klarer å synge maskulin/feminin duett med seg sjøl, og nyt den beint ut vakre punktvokalen på "Obsessions" (se video, 2 minutter uti) og "Enya-koret" på "Numb".
