Ikke enkelt å skulle spille seg ut av obskuriteten med kun ett album bak seg i en sjanger som tilsynelatende aldri går tom for nye band, men dersom det er ett av disse bandene som fortjener akkurat dette er det New York-trioen The Antlers. Det er med fasetterte kvaliteter som umiddelbare låter, nitidig velspilthet og dvelende, suggererende partier at de klarer å gripe tak i et Hove-publikum der brorparten antakeligvis aldri har hørt noe de har laget før.
For det var ikke bare den lille, scenekanthengende, Arcade Fire-logobesmykkede menigheten som fikk mye å klappe for i et etterhvert nesten fullt telt denne kvelden. Bandet kryster ut sin lidende, høytidelige mikstur av sakrale stemninger, tåredryppende refreng og diskant-øs med full autoritet, og det hjelper også mye at de har en lysmann som er med på notene her. Det er i slike stunder at man lurer på hvorfor ikke låter som "Sylvia", "Bear" og spesielt "Two" har blitt mer allemannseie enn de er; med nikk til både nevnte Arcade Fire (vil de klare å toppe The Antlers' fremførelse av "Two" på morgendagens konsert?) og Sigur Rós gis publikum gufs som ikke bare skyldes den litt sure Arendals-vinden.
Peter Silbermans nesten-kastrat-tangerende vokal stemmer spesielt godt på "Atrophy", en av mange låter som bandet stundom tværer ut litt mer enn det strengt nødvendige (kanskje for å beholde én fot i postrocksjangeren), for det er de periodene han synger som høyest at dette blir mest minneverdig. Dette er dog bare en mild irritasjon, siden både fremførelsen og låtene i seg selv er såpass sterke.
The Antlers er et overraskende sprudlende livebekjentskap, og gir garantert flere i publikum enn meg umiddelbar lyst til å gjenoppdage deres forbigåtte debutalbum av fjoråret.