Etter at The Jayhawks bukket under som kollektiv etter sitt definitive mesterverk, Tomorrow The Green Grass, i 1995, har bandets to frontfigurer slitt på hver sin kant for å holde det skyhøye nivået de opererte med sammen. Mark Olson har gitt ut en rekke ujevne album på egenhånd, mens Gary Louris med vekslende hell har veivet Jayhawks-fanen videre, med Rainy Day Music (2003) som et høydepunkt post-Olson.
Som en av få, eh, modne bookinger på Øya i år har The Jayhawks splitter nytt materiale på lager; albumet Mockingbird Time slippes 20. september, og bandet synes ivrige etter å vise fram sitt nye materiale. Men på grunn av sykdom i familien har bandets trommis måttet dra hjem til USA, og bak slagverket på den solslikkede hovedscenen sitter norske Alexander Lindbäck, for enkelte kjent som frontfigur i Seven Doors Hotel (et band som nok har snurret sin Jayhawks, for å si det pent).
Det er en jobb han fikser med bravur, men med vikarbatterist er bandet nødt til å kutte ned antallet ferske låter, noe de færreste av de oppmøtte ser ut til å ha noe imot. I det minste etter en stund. De fire-fem første låtene skjemmes av intens publikumsskravling, som først dør hen når "Blue", "I'd Run Away" og "Miss Williams' Guitar" - la oss for enkelhets skyld kalle det bandets fineste øyeblikk - runger utover området og minner oss om storheten de fem på scenen en gang var i besittelse av. Bandets ikke så altfor hemmelige våpen - harmoniseringen mellom Olson og Louris - er fortsatt intakt, og sistnevnte legger også ned en anstendig strengeinnsats gjennom konserten.
Enkelte pussige prioriteringer registreres, og at "Save It For A Rainy Day" forkastes til fordel for en b-side fra Hollywood Town Hall-perioden - som avslutningslåt - er intet mindre enn nitrist. I tillegg låter bandet tidvis smårustent, godt utover påkrevd rufs. Av tre nye låter gjør singelen "She Walks In So Many Ways" størst inntrykk. En klassisk firer, med andre ord.