Jeg skal ærlig innrømme at det kan gå år mellom hver gang jeg setter på keltpunken til den stolte, irskættede Boston-gjengen hjemme i stua. Men fra en scene har Dropkick Murphys fortsatt til gode å skuffe meg.
Min kollega Totto Mjelde har kalt dem "verdens beste liveband", og beskrivelsen har noe for seg – også på en Hovefestival der grå DJ-eminenser i påfallende grad har rappet både momentum og publikumsentusiasme fra sine gitarharvende kolleger.
Det er lett å mistenke at et visst formelpreg vil kunne snike seg inn i settet etter 20 innledende minutter med hardkjør i amfiet. Frykten viser seg ubegrunnet: Etter den direkte halsbrekkende "Going Out In Style" roer septetten det ned med "Cruel", og et akustisk minisett midtveis i konserten legger overhodet ingen demper på beistringen som har bredd seg som en febertåke over området.
Likevel er det naturligvis råskap med et digert hjerte drønnende i bunnen som definerer Dropkick Murphys. Den nye låten "Rose Tattoo" vitner om at det fortsatt er kreativ sprut igjen i de aldrende punkskrottene, mens en effektiv versjon av AC/DCs "T.N.T." mer enn antyder kledelig senkede skuldre.
Så eksploderer "Shipping Up To Boston" som siste låt ut i amfiet. Det er et vakkert øyeblikk – ukomplisert, men lidenskapelig moro. Passion is no ordinary word. Dropkick har det i bøtter og spann.